Skolens to oppgaver

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Skolen er til permanent debatt i den norske offentligheten. Det er gode grunner for det. De fleste av oss føler at vi er meningsberettiget, og selv om kompetanse og innsikt varierer, er skolen av en slik betydning for så vel samtid som framtid at det er viktig at fleste mulig tar stilling til både hva skolen skal formidle og på hvilken måte det blir formidlet.

Denne gangen er det nasjonale og internasjonale undersøkelser om kunnskapsnivået blant elevene som er utgangspunkt for debatten. Det viser seg at norske elever gjør det middelmådig på de målinger som utføres internasjonalt, mens de nasjonale testene viser at det generelle nivået i lesing, realfag og rettskrivning er lavere enn ønskelig.

Nå er det all grunn til å være skeptisk til slike målinger, det er slett ikke sikkert de måler det de sier de vil måle. De måler heller ikke den siden av skolearbeidet som har med verdiformidling å gjøre. Vi har mange vitnemål om at fellesskapsverdier fortsatt står sterkt i det norske samfunn, og skolen må ta sin del av æren for det.

Men skolens hovedoppgave er todelt, den skal gi elevene kunnskap og moral. Kunsten er å integrere de to momentene i sammenhenger som gir mening. Da må det fagkunnskap til. Uten det er det ikke mulig å skille mellom sant og usant, og kontakten mellom lærer og elev blir uforpliktende og uten innhold.

I mer enn en generasjon har den pedagogiske pendel svingt sterkt ut til fordel for skolen som arena for sosialisering. Læreren skulle ikke lenger ha den autoritet som det gir å være trygg i fag, og disiplin ble alltid definert som prøysserånd. Følgen er bl.a. blitt at en tredel av skoletida går med til å få ro og orden blant elever som ikke ser noe poeng i å følge med i timen.

Denne utviklingen har nok både faglige og politiske begrunnelser, men det har ført til at læring i for stor grad er blitt frikoplet fra det som skal læres. Lærerne er ikke opplært til å opptre som faglige autoriteter og har heller ikke den kunnskap som trengs. Når den ene skolestatsråd etter den andre nå vil legge større vekt på kunnskapselementet i skolen, er det derfor bra. Men det er lettere sagt enn gjort, for maktstrukturene i skolebyråkratiet er tunge å endre. Det har nok både Gudmund Hernes og Kristin Clemet erfart.