Skorpioner og mennesker

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BIOLOGI: Debatten rundt «kulturkampen» har vist hvilke myter og feilslutninger rundt biologi mange samfunnsvitere og folk på venstresiden ennå sliter med. Statsviter og SV-politiker Svein Tuastad forklarer 18. juli hvorfor vi ikke behøver å bry oss om menneskenaturen når vi snakker om politikk, med en historie fra en film: En skorpion som ikke kan la være å følge sin natur, bringer både en frosk og seg selv i døden. Men «menneska er ikkje skorpionar» skriver Tuastad. Med andre ord: Enten har mennesket ikke noen natur, eller så er denne ikke noe å bry seg om, fordi den kan overstyres. Både historien og en overveldende mengde psykologiske forsøk har imidlertid vist det motsatte. Gang på gang har mennesker startet kriger som har vært ødeleggende både for dem selv og andre. Gang på gang velger mennesker å følge ledere som de «burde vite» bringer dem trøbbel. Et utall sosialpsykologiske forsøk har vist at mennesker er villige til å påføre seg selv ulemper, bare for å straffe eller plage andre. Og i dag er vi alle med på å kjøre klimaet ut av kontroll, selv om vi «burde vite bedre».

Dette betyr ikke at mennesket er «ondt», bare at vi har anlegg til ulike typer handlinger, som kan dyrkes fram i ulike situasjoner. Noe av vår villighet til å straffe andre, skyldes for eksempel en medfødt «rettferdig harme», som skal hindre at enkeltindivider tar seg til rette på flokkens bekostning. Vi finner det samme (og mange andre sosiale og moralske instinkter) hos andre dyr, som sjimpanser. Som allerede Darwin var klar over, har moral og solidaritet røtter i vår natur – i biologien, ikke i kulturen. Ingen filosofer eller samfunnsvitere har heller greid å forklare hvordan kulturen skulle kunne utvikle sosiale normer, dersom disse ikke allerede lå i naturen.

Grunnen til at dette er så vanskelig å forstå, er vi har hatt en fornuftsmodell der vi tror at alle våre handlinger blir styrt av en bevisst og rasjonell fornuft. Vi ser ikke alle de ubevisste motivene og tilbøyelighetene som ligger under bevissthetsterskelen, men som kognisjonsforskerne mener utgjør minst 95 prosent av hjernevirksomheten (se for eksempel Lakoff & Johnson, Philosophy in the Flesh). Og som utallige nevropsykologiske forsøk kan bevitne, er våre egne forklaringer av våre handlinger mer å betrakte som rasjonaliseringer i etterkant. Vi danner oss en mening eller gjør et valg først, deretter finner vi på en sosialt akseptabel forklaring. Å påstå at dette ikke har politiske implikasjoner, blir merkelig. Da tar man ikke lærdom av for eksempel Stalins og Maos eksperimenter, som skulle skape kommunistiske idealmennesker som bare tenkte på samfunnets beste, men som endte opp med flere menneskeliv på samvittigheten enn hva selv Hitler greide. Heller ikke de trodde mennesket hadde noe til felles med skorpionen.