Skrekk og avsky

Denne uke ble vi tvunget til å se det vi ikke vil se, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvis det ikke hadde vært for bildene og videoen, hvis det ikke hadde vært for at samboeren, Kohinoor Nordberg, var en ressurssterk norsk kvinne, hvis det ikke hadde vært for de utallige vitnene som sto fram og beskrev det som hadde skjedd, ville Ali Haji Mohamed Farahs skjebne trolig endt som en notis: Mann slått ned i Sofienbergparken. Den skadde, som var av somalisk opprinnelse, greide å ta seg til sykehuset ved egen hjelp, ifølge politiet.

Men fordi vi så det med våre egne øyne, måtte vi reagere. Fordi vi på selveste Dagsrevyen så en politimann lete etter identifikasjon i lomma på en blødende og halvt bevisstløs Ali, mens hans samboer ropte fortvilet: Han har ikke ID, han er jo norsk. Fordi vi så og hørte det som skjedde, ble vi berørt.

Mange lignende hendelser får knapt en notis. Det er ingen vitner, ingen bilder, ingen ressurssterke venner og pårørende, som kan ta til motmæle og ikke minst bli hørt. Som venter å bli hørt når de nekter å godta de ansvarliges bortforklaringer og tafatte unnskyldninger. Det som skjedde i Sofienbergparken midt i Oslo sentrum denne uka er en skandale med tragisk utfall, men ikke så uvanlig. Det er bare å gå inn på nettdebattene, hvor hundrevis av lesere de siste dagene har fortalt om lignende historier; ambulanser som aldri kommer, politifolk som trakasserer innvandrere og om andre former for maktmisbruk. Historiene synes å bekrefte påstandene om institusjonell rasisme i helsevesen og politi.

Men mange av historiene handler også om etniske nordmenn. Felles for alle som kan fortelle om overgrep og maktmisbruk fra myndighetspersoner er at de som regel tilhører ressurssvake grupper – eller som i Alis tilfelle, tilsynelatende ressurssvake grupper. Somaliske menn er trolig så langt ned på det norske samfunnets hakkeorden som du kan komme, og det ambulansepersonellet så da de kom til parken, var en somalisk mann. De hevdet til og med i en første uttalelse at de hadde hatt problemer med ham før, en uttalelse de senere måtte beklage, fordi den var grunnløs. Men somaliere er som kjent til forveksling like, så det er lett å ta feil, er det ikke?

Nederst på rangstigen befinner også narkomane og tiggere seg. Det er ikke mange som tar til motmæle når narkomane blir drevet fra område til område, fordi de forsøpler byens ansikt utad og plager handelsnæringen. Eller bryr seg med å sjekke hvordan det skjer. Sosialklienter med bopel er et hakk over dem som bor på gata, men møter systemets firkantete vrangvilje når de søker hjelp i det sikkerhetsnettet det norske samfunn ellers pryder seg med. Stressete sosionomer trenger ikke være stort mer hjelpsomme enn stresset ambulansepersonell – og konsekvensene kan være like fatale.

Slik kan man klatre oppover rangstigen til man kommer til de øverste trinnene, hvor få trenger hjelp fra det offentlige før de blir gamle og havner på sykehjem. Når de som har innflytelse og ressurser protesterer mot myndigheters overgrep gjelder det skatter og opsjoner. Det er så man av og til kan lure på om det er de som ikke er integrert i det norske samfunn. For det er to parallelle verdener som har versert i nyhetsbildet denne uka, og det ville være utenkelig å blande dem sammen, eller å se dem i noen som helst sammenheng. Avstanden er for stor. Hadde Eivind Reiten ligget blodig og forslått i Hydroparken, ville selvfølgelig ingen ambulanse kjørt fra ham. Selv en integreringsminister føler ikke diskrimineringen på kroppen og advarer mot beskyldninger om rasisme. Samtidig innrømmer Bjarne Håkon Hanssen at han har hørt så mange grove historier i det siste at det er på tide å slutte å synse. – Vi må vite sikkert, sa Hanssen til VG i går.

Sinnet har vendt seg mot ambulansepersonalet. Det er forståelig. Men det er en bekvem forklaring å legge skylda på enkeltindivider i velferdsstatens førstelinje. Måten samfunnet behandler sine svakeste på, er et kollektivt ansvar. Det handler om politikk, om økende klasseforskjeller og i denne saken, mangel på integrering. Som Kohinoor Nordberg sa: Det holder ikke å si at du har en pakistaner som nabo. Vi må komme lenger enn det.

Det er skremmende at ledere i politi og helsevesen stadig sier «det finns rasisme her som alle andre steder i samfunnet» når slike beskyldninger kommer. Som om rasisme er utbredt og uunngåelig. Folks sterke reaksjoner på Ali-saken sier at det er feil. Nordmenn flest reagerer med skrekk og avsky, mens institusjonene er som alltid mer opptatt av å forsvare seg selv.

Tragedien i Sofienbergparken sjokkerte tilskuerne og de aller fleste nordmenn, fordi vi plutselig ble konfrontert med noe vi ikke ønsker å se. Det var rasismens stygge og ubarmhjertige konsekvens. Det var resultatet av et menneskesyn, hvor noen er mindre verd enn andre. Men det begynte ikke med Ali, og det slutter ikke med ham.