Hvis det ikke hadde vært for bildene og videoen, hvis det ikke hadde vært for at samboeren, Kohinoor Nordberg, var en ressurssterk norsk kvinne, hvis det ikke hadde vært for de utallige vitnene som sto fram og beskrev det som hadde skjedd, ville Ali Haji Mohamed Farahs skjebne trolig endt som en notis: Mann slått ned i Sofienbergparken. Den skadde, som var av somalisk opprinnelse, greide å ta seg til sykehuset ved egen hjelp, ifølge politiet.

Men fordi vi så det med våre egne øyne, måtte vi reagere. Fordi vi på selveste Dagsrevyen så en politimann lete etter identifikasjon i lomma på en blødende og halvt bevisstløs Ali, mens hans samboer ropte fortvilet: Han har ikke ID, han er jo norsk. Fordi vi så og hørte det som skjedde, ble vi berørt.

Mange lignende hendelser får knapt en notis. Det er ingen vitner, ingen bilder, ingen ressurssterke venner og pårørende, som kan ta til motmæle og ikke minst bli hørt. Som venter å bli hørt når de nekter å godta de ansvarliges bortforklaringer og tafatte unnskyldninger. Det som skjedde i Sofienbergparken midt i Oslo sentrum denne uka er en skandale med tragisk utfall, men ikke så uvanlig. Det er bare å gå inn på nettdebattene, hvor hundrevis av lesere de siste dagene har fortalt om lignende historier; ambulanser som aldri kommer, politifolk som trakasserer innvandrere og om andre former for maktmisbruk. Historiene synes å bekrefte påstandene om institusjonell rasisme i helsevesen og politi.