Skrift i sandkassa

Hvor mange nye årskull barnehagebarn må konfirmeres før barnehagene er flere og billigere?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG SKAL INNRØMME det med en gang: Jeg hører med til en privilegert gruppe. Våre to barn har barnehageplass. Riktignok sleit vi med å få plass både til førstemann og til andremann og hadde dagmammaordninger før vi fikk plass i barnehage. For plassene betaler vi i underkant av 7000 kroner måneden. Både vi som foreldre og ungene er strålende fornøyde med barnehagen og den jobben de ansatte gjør. De hadde fortjent mer enn å høre til den absolutte lavlønnsgruppa. Ungene har fine hverdager i barnehagen. De lærer, får omsorg og opplevelser. Men jeg vet også hvordan det er å ikke ha barnehageplass. Det er ingenting som sliter mer enn å kombinere jobb med en ustabil barnepassordning. Det blir det garantert krangel og bråk av. Man må dessuten gjøre seg til skattesnyter.

DET ER DERFOR lite som gjør meg mer oppgitt enn barnehageløfter fra politikere. Det er lovet maksimalpris, full barnehagedekning på slutten av 80-tallet, før 2001, deretter før 2002 og nå før 2003. Vi har sett løfter om gratis kjernetid, halvert foreldrebetaling, redusert foreldrebetaling, statsgaranti for kommunene, lovfestet rett til barnehageplass og rett til deltidsplass, for å nevne noen varianter. Et raskt søk i Dagbladets klipparkiv viser at politikere ikke har vært tilbakeholdne med å besøke barnehager.

TENK OM VI foreldre hadde brutt så mange løfter overfor barna våre som politikerne gjør overfor foreldrene. Da hadde Kjell Magne fått se en normoppløsning og verdisvikt som ikke kan avhjelpes med 4,5 millioner kroner til tiltak i skolen. For dem som har forsøkt seg med en hvit løgn overfor ungene, vet at det ikke går. Over tid går ikke det særlig bra overfor voksne velgere heller. Barnehagepolitikken er blitt det grunnleggende bevis for at man ikke kan stole på politikerne i langt bredere grupper enn dem som trenger barnehageplass. At en oppgave som omtales som så viktig ikke blir løst, er umulig å forstå.

Barnehageløftene er like varige som skrift i sandkassa.

DET SISTE utspillet er det Frp og SV som har stått for. De to partiene som har prinsipielt motsatt barnehagepolitikk, har gått sammen. Det ender selvsagt på samme måte - som et markeringsutspill som aldri blir gjennomført. Hensikten er markering overfor Ap og regjeringen og ikke å skape en barnehagepolitikk som er gjennomførbar.

UNDER FJORÅRETS valgkamp sto barnehagene igjen sentralt. Siden har ingenting skjedd. I forrige uke mottok jeg brev fra barnehagen med følgende innhold: «Bortfallet av det kommunale bidraget har medført at foreldrebetalingen ikke kan reduseres i år 2002.»

I Sverige, derimot, klarer man det. Barnehagedekningen er langt bedre, og prisene er en brøkdel. Med maksimalpriser på drøyt 1100 kroner for første barn og 700 kroner for andre barn ville en familie som min spart mellom 50000 og 60000 kroner i året.

DEN STORE barnereformen som er gjennomført de siste åra, er kontantstøtten. Det er en ordning hvis eneste krav er at man holder ungene vekk fra barnehagetilbud som det offentlige har stilt pedagogiske og faglige kvalitetskrav til. Og hvert eneste år gjentas det: Rådmenn og bydelsdirektører foreslår nedleggelser av barnehager for å spare penger. I Oslo finnes det knapt en barnehage som ikke har vært vedtatt nedlagt et par- tre ganger. Særlig inspirerende på personale som snur hver krone for å få noen nye leker, et lekeapparat ute eller penger til vanlig drift, kan det umulig være.

DEN BLE OPPFATTET som et skudd i egen fot, men den mest ærlige valgkampplakaten som ble brukt under fjorårets valgkamp var nok sendt ut fra Ap. Kvinnen som var avbildet sier:

«Hvorfor skal jeg tro på at Arbeiderpartiet halverer barnehageprisene nå? Det har de jo snakket om i mange år.» Nå har de snart snakket om det enda et år. Sjansen for at plakaten kan brukes i neste valgkamp ser ut til å være stor. Da kan Ap låne den til KrF, Venstre, Høyre, SV og Frp også.