Skriften på tavla

Ap har omsider sett skriften på veggen og lover nå milliardopprusting av skole og lærerstand. Det er på høy tid. Den norske skolen var i ferd med å utarmes for livsgnist og åndskraft. Politikerne har vært de siste til å erkjenne sitt ansvar for den armod og fattigdom som preger barnas og lærernes skolehverdag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det måtte en alvorlig rekrutteringskrise til. Lærere med mange års utdanning, og en positiv holdning til sin gjerning, lokkes over i andre yrker med langt smalere ambisjoner enn skolen har. Leder for Norsk Lærerlag, Helga Hjetland, forteller at hun på sine mange flyturer rundt i landet treffer tidligere medlemmer som tjener mer på å rive av en bong av flybilletten hennes enn å fortsette i skolestua. I Finnmark brukes skoletrette elever fra mekanikerlinja for å fylle ledige lærerstillinger. Alt for lenge har politikerne gjemt seg bak sosialøkonomiske tenkemåter og skjøvet ansvaret for lønns- og arbeidsforhold over på partene i arbeidslivet. Og i arbeidslivet har hensynet til næringslivets konkurranseevne lagt premissene for hva som kan ytes de som har tatt på seg ansvaret for å gjøre «gagns menneskje» av oss og våre barn. Sålenge en statsråd er de statsansattes øverste arbeidsgiver, og så lenge Stortinget setter rammene for hva hun kan dele ut, er det uholdbart å gi inntrykk av at partene alene kan overlates ansvaret for lønnsdannelsen.

  • Faktisk har politikerne i stor grad også overlatt skolepolitikken til lærerorganisasjonene. Lærerorganisasjonene har i mange år lagt ned vel så mye kraft for å bevare et likeverdig skoletilbud til alle, som på å skaffe sine medlemmer en lønn å leve av. Stortingets viljeserklæring - vi går ut fra at Ap får med seg et flertall - til å satse på skolen, er også en innrømmelse av mange års alvorlig forsømmelse. Det er ikke uten grunn SV-leder Kristin Halvorsen, halvveis spøkefullt overfor Dagbladet, ønsker seg Kjell Opseth som undervisningsminister, Steinar Killi som departementsråd og Osmund Ueland som ekspedisjonssjef for grunnskolen. Da ville det blitt vei i vellinga, koste hva det koste ville.
  • Nå har imidlertid politikerne forstått. Nå slår det største partiet fast at «lønnsnivået er en viktig faktor for å rekruttere personer til lærerutdanning og for å beholde dyktige lærere i skolen». «Rekruttering av lærere blant de best egnede forutsetter ... at skolen også lønnsmessig sett er konkurransedyktig i forhold til andre yrker som det er rimelig å sammenlikne læreryrket med. Lønnsnivået innvirker på læreryrkets attraktivitet, og på lærernes generelle anseelse i samfunnet.»
  • Noen krøsuser har lærerne aldri vært. De har aldri valgt yrket ut fra et ønske om lettjente penger. Men de har i perioder hatt såpass anstendig lønn at den ikke har forhindret dem fra å velge pedagogikken. Trass i beskjedne inntektsmuligheter har det vært rift om både arbeidsplasser og studieplasser. Det er det ikke lenger. Det forteller mye om yrkets tapte status og om nye holdninger og verdier i samfunnet. Det er tankevekkende i en tid hvor regjeringen finner det nødvendig å nedsette en verdikommisjon. En gang var skolen selve nasjonsbyggeren som ga oss felles språk, felles kultur og felles verdier. Skolens mål falt sammen med demokratiets og det var lærerne som fikk jobben med å ale opp demokratiske samfunnsmennesker. Et opplyst folk ble ansett som et myndig folk «som vil råde for sin eigen lagnad», referer Rune Slagstad i sitt verk om de nasjonale strateger.
  • For oss som samfunnsborgere er det derfor viktig at politikerne nå - det 21. århundre - tar grep om tingene og forsøker å gjenreise yrkets status. Hvordan lønnsløftet skal skje rent praktisk er ikke godt å si. I siste halvdel av åttitallet ble det gitt adgang til særskilte forhandlinger for lærerne, noe som var allment akseptert. Det resulterte ikke i mer enn ett lønnstrinn på hver lærer og sto selvsagt ikke i forhold til forventningene. De hadde knapt fått sitt lille tillegg før den økonomiske krisa satte inn. Nå er skyene mindre mørke i horisonten og økonomien er rosenrød. Man kommer neppe unna en særskilt pott for lærere denne gangen heller, og ekstrabevilgninger i revidert nasjonabudsjett og i flere påfølgende statsbudsjetter. De økonomiske orakler vil av refleks advare mot det, men det vil vi alle være tjent med å overhøre.