Skriften på veggen er KRISE

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PIKALJOVA (Dagbladet): La oss ta menneskene først, siden det er dem det handler om. Så kan vi heller ta tallene etterpå. Nadjezjda Romasjeva og hennes venninner og naboer er slitne på felleskjøkkenet i hybelhuset i Pikaljova, der de står og koker pasta til middag. Nesten ingen her i byen har fått lønn på snart tre måneder. Menneskene her er altså ikke slitne av arbeid, men av armod. For her i den lille industribuen Pikaljova står alle de tre fabrikkene stille.

MANNEN SOM i fjor var Russlands rikeste, Oleg Deripaska, synes ikke lenger det er lønnsomt å produsere råstoff til aluminiumsproduksjonen sin fordi prisen har blitt for lav på grunn av krisa. Dermed står også de to andre fabrikkene her stille, for de er avhengige av slaggstoffer fra Deripaskas fabrikk. Sånn er det i Pikaljova. Og sånn kan det snart bli i veldig mange byer i Russland, som er like mye basert på en råvare, eller bare en arbeidsplass som Pikaljova.

Den gode nyheten er at det ennå ikke har skjedd. Den dårlige er at det finnes hundrevis – hvis ikke tusenvis – av ensidige industribyer i Russland.

LA OSS TA BYEN Togliatti ved Volga. Her produseres bilen Lada, som er ute å kjøre. For russerne foretrekker utenlandske biler, helst noen av de mange som er produsert på lisens i Russland. Men, altså, byen Togliatti, oppkalt etter en italiensk kommunistleder på 1950- og 60-tallet, har en befolkning på 700 000 mennesker. 110 000 av dem er ansatt på Lada-fabrikken. Mer enn hvert 7. menneske jobber på fabrikken. Vi snakker altså om en veldig ensidig industriby av veldig store dimensjoner. Vi snakker om en industristruktur som er bygget for og i planøkonomiens tid, og som langt fra er tilpasset raske markedsendringer. Hvis Lada-fabrikken skulle gå over ende vil det skje med et brak. Et brak som verken president Dmitrij Medvedev eller statsminister Vladimir Putin kan leve med.

DEN POLITISKE fallhøyden er veldig stor for det russiske lederskapet. Fordi mye av industrien – selv om bedriftene har blitt privatisert – ikke er fundamentalt endret fra Sovjetunionens tid. Snart 20 år etter Sovjetunionens kollaps snakker økonomer om behovet for økonomiske reformer.

LA OSS DERFOR ta tallene. Fra januar i fjor til januar i år har det faktiske bruttonasjonalproduktet falt med 8.8 prosent, melder Det økonomiske utviklingsdepartementet. Ikke i noe land i verden har børsene fått hardere medfart, de har sunket med mer enn 70 prosent siden toppen i fjor sommer. Chelsea-eier og rikmannskjendis Roman Abramovitsj har fått sin formue redusert med mer enn 60 prosent, men kommer likevel godt ut av det, i forhold til sine rike venner, og er fortsatt Russlands nest rikeste, verdt 8.5 milliarder dollar ifølge Forbes. Rubelen sank i fjor høst rundt 30 prosent, men har nå bitt seg fast, i hvert fall i dollar, så lenge det varer. Sju og en halv million, eller ti prosent, er registrert arbeidsledige, og ledigheten er raskt stigende, som den er over hele Europa.

TALLENES TALE er klare og negative. Men de har ennå ikke fått politiske konsekvenser. Fra sitt felleskjøkken på hybelhuset i Pikaljova vil ikke kvinnene komme med noen kritikk av regjeringen, bortsett fra å si at de selvsagt har merket seg at fabrikkeier Deripasjka i mediene framstår som en nær venn av statsminister Vladimir Putin. Og at, ja, de har merket seg at Deripaska har fått mange milliarder dollar i støtte for å betjene sin utenlandske gjeld av regjeringen. Mens de – folk i Pikaljova – ikke har fått en kopek. Og det er viktig. Fordi det gamle landbrukslandet Russland importerer halvparten av all mat, og med en rubel som har falt 30 prosent i verdi, så betyr det at maten har blitt vesentlig dyrere.

1. MAI VAR DERFOR en slags prøve for både det russiske industriproletariatet og for bekymrede myndigheter. Maidagen viste at myndighetene så langt ikke har veldig god grunn til bekymring, for det var stort sett stille i gatene i Russlands byer i går. Men det er så langt. Industriproletariatet er en gruppe som har blitt liggende etter i den økonomiske utviklingen Russland har opplevd de siste 10 åra, med en gjennomsnittlig vekst på sju prosent årlig. Men det er en vekst som industriproletariatet ikke har sett så mye til. Veksten førte til at Moskva ble den byen i verden med flest dollarmillionærer, og til at storbyer som Moskva, St. Petersburg og Nisjnij Novgorod fikk en betydelig gruppe mennesker med en slags middelklassestatus. Mens arbeiderne i industribyene fikk sin lønn – noe de ofte ikke fikk på 1990-tallet – men ikke så mye mer enn før.

MEN RUSSLAND tåler ikke så mange byer som Pikaljova. Og systemet tåler ikke at alle vet at folk som Deripaska får milliarder av doller i støtte fra myndighetene, mens folk flest ikke får noe, og er henvist til å leve av pasta. Krisa kan også bli et interessant studium i forholdet mellom president Dmitrij Medvedev og statsminister Vladimir Putin. Det var Putin som tok på seg lederskapet i fjor høst med å si at krisa ikke var så alvorlig, og at Russland ville greie seg bra, samtidig som han rundhåndet delte ut penger fra det russiske oljefondet til politisk lojale oligarker som plutselig sto med lua i handa. Etter nyttår kom Medvedev på banen med en mye mer realistisk beskrivelse av krisas alvor. Medvedev har blant mange fått økt autoritet på grunn av sin realisme under krisa. Og kanskje vil krisa føre til økt spenning mellom presidentembetet og regjering?