Skrik fra museet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Konflikten ved Nasjonalmuseet har pågått i hele vår. Situasjonen er nå helt fastlåst. De ansatte står mot sin leder, og vedtok tirsdag mistillit og boikott av ledelsens planer om omorganisering. Dette er en ulykkelig situasjon, som får ringvirkninger langt utenfor de fire institusjonene som er berørt. Hele norsk kunstliv taper på denne langvarige konflikten, som svekker museets betydning og anseelse, både hjemme og ute.

Styreleder Christian Bjelland sier at han fortsatt har tro på en løsning av konflikten gjennom videre dialog. Der står han nokså alene. Ansatte rapporterer om trakassering, og uttrykker mistillit både til direktør og styre. Museets styre har gjennom lang tid tillatt at konflikten har eskalert, og tiltakene som er satt inn har konsekvent kommet for seint. Hensikten med en omorganisering er å gi tilbake en grad av kunstnerisk selvstyre til de fem, svært ulike institusjonene: Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, Arkitekturmuseet, Riksutstillinger og Museet for Samtidskunst. Snuoperasjonen kommer etter høylytte krav fra de ansatte. Men innen prosessen kom i gang er altså frontene så steile, at det er vanskelig å se hvordan det skal være mulig å samarbeide om en omorganisering.

Kjernen i konflikten er selve museumskonstruksjonen. Direktør Allis Helleland fikk en tøff start, med uløste organisasjonsspørsmål, en uegnet bygningsmasse og nybygg på Tullinløkka helt i det blå. Enkelte har forsøkt å ta omkamp om Nasjonalmuseets eksistens. Den må nå ligge. Omorganiseringen vil styrke fagavdelingene. Ledelse og ansatte har begge ansvar for å finne hensiktsmessige samarbeidsformer. Styret, som hittil ikke har vist noen imponerende handlekraft, må nå få prosessen på skinner. Kulturlivet er tjent med sterk og tydelig ledelse. Men kunst verken skapes eller formidles godt gjennom mistillit og mistenksomhet.