Skritt for skritt

Det kunne virke som om gallupsjokket har gitt både statsminister Stoltenberg og partileder Jagland en adrenalininnsprøyting. Det var en uvanlig dose fandenivoldskhet i foredraget til begge to da de etter tur jobbet hardt for å riste mismotet ut av delegatene til landsstyret i Arbeiderpartiet som er samlet i Folkets Hus i Oslo.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Og det er god balanse mellom dem. De mange hundre tusen velgerne som VG lovet partiet bare det kastet Jagland og valgte Stoltenberg, har troløst satt seg på gjerdet eller hoppet over til Carl I. Hagen. Stoltenberg har nå fått målinger som er lavere enn de av Jaglands som utløste kravene om et skifte i ledelsen. Stoltenberg lovet både valgseier og endringer på meningsmålingene når han innover i valgkampen får fortalt velgerne at de blir lurt av Carl I. Hagen.

  • Og så gjelder det å stå sammen i partiet. Det var sluttappellen til landsstyret fra både statsministeren og partilederen som begge virket tent av motgangen. De to har fordelen av at målingsmismotet i partiet ikke samles i en organisert opposisjon og ledelse. Talsmennene varierer fra sak til sak, og ingen alternativ leder representerer noen utfordring verken til Stoltenberg eller Jagland fram mot landsmøtet. Slik partiet opplever sin situasjon akkurat nå, utfordrer de heller ikke hverandre. Indirekte tryglet de partimedlemmene om å legge vekk indre misnøye og strid og løfte i flokk. «Når de konservative rotter seg sammen, må de som vil forandring, gjøre det samme», sa Jagland.
  • Statsminister Stoltenberg innledet sin tale med å innrømme at han hadde en vanskelig oppgave siden han talte etter at Jagland hadde lagt fram det samme forslag til partiprogram som statsministeren også måtte ha som utgangspunkt for regjeringens arbeid. Deretter la han all vekt på å understreke at mens Carl I. Hagen prater og prater, er det Arbeiderpartiet og regjeringen Stoltenberg som leverer og leverer, slik partiet har levert mesteparten av den velferdsstaten som nå skal moderniseres og utvides. Skritt for skritt og post for post skal Hagen drives tilbake. Budsjett for budsjett, slik at virkeligheten blir gradvis bedre for folk flest.
  • I går kunne det tyde på at Stoltenberg og Jagland lykkes med å riste det verste mismotet ut av landsstyret. Applausen for begge virket spontan, og lite taktisk. Stoltenberg lovet delegatene at regjeringen kommer til å foreslå å bruke en god del mer penger på velferd. «Det er vårt prosjekt å skaffe offentlige penger til offentlig velferd», sa han uten å slippe nye oljemilliarder løs.
  • Muligens var partiets landsstyre i går vitne til at partiets ledelse er i ferd med å finne sitt språk og sin form. Statsministeren jobbet hardt med å knytte forbindelsen mellom statsbudsjettet og sykehjemmet, selv om han ennå ikke etablerer en slik nærhet mellom talerstol og sal som noen av hans forgjengere klarte. Mens en Gerhardsen både hadde egne opplevelser å øse av, og brukte dem med mesterskap for å skape nærhet, er Stoltenberg ennå tilbakeholden med å by på seg selv og sine opplevelser. I går la han med fynd og klem bort sosialøkonomen til fordel for sosialdemokraten i seg. Det hjelper naturligvis et stykke på vei, men skal han klare å holde løftet om å vinne valget neste år, må medmennesket komme klart til syne i statsministerens skikkelse.
  • Oppgaven er tøff. Forleden talte Stoltenberg engasjert i Stavanger, slik han også gjorde i går, om nyfattigdom i Norge og om solidaritet med de fattige i verden. I et innlegg erklærte en ung kvinne fra AUF at det var hun og hennes medstudenter som er de fattige. Hun krevde studiefinansiering, stipendordninger og tilgang på gode og subsidierte boliger, og avsluttet med at «vi skal utdanne oss, bli flinke, og tjene masse penger». I talen like før hadde Stoltenberg sagt at han var redd det er i ferd med å skje noe med Norge som nasjon og med nordmenn som befolkning. Vi er blitt mindre solidariske og mer opptatt av oss selv etter at vi ble tre ganger så rike som vi var i 1970.