Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Skrive eller lese bøker?

Thorbjørn Jagland er en sjelden plante i norsk politikk også fordi han skriver bøker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET PÅGÅR EN DEBATT om norske intellektuelle og USAs krigføring i Afghanistan. Men ut over denne snevre tilnærmingen bør man kunne stille et mer allment spørsmål: Hvilken rolle skal de intellektuelle spille i politikken? Bør de delta direkte i maktutøvelsen, eller bør de som historikeren Garton Ash sier, påvirke maktutøverne ved bare å ytre seg? Et historisk oversyn vil nok avsløre at de intellektuelles visdom er av varierende kvalitet. Det var Kennedys «the best and the brightest» som førte USA for alvor inn i Vietnamkrigen. Men det var også intellektuelle av Erik Brofoss støpning som ga Einar Gerhardsen oppskriften på velferdsstaten etter 2. verdenskrig.

DEN MODERNE POLITISKE sosiologis far Max Weber skrev to essay, «Politikk som kall» og «Vitenskap som kall» der han argumenterte for at de to livsområdene var vesensforskjellige. Vitenskap er preget av omsvøpsløs sannhetssøken og vilje til å vike til fordel for «det bedre argument». Den politiske verden er preget av strategisk tenkning og taktikk. Men selvsagt kan de to berike hverandre. Derfor syns jeg det er flott at det midt under debatten om de intellektuelle foreligger ei bok fra Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland, «Vår sårbare verden». Det er i seg selv vitnemål om et intellektuelt og fysisk overskudd: Mens debatten om lederskapet i partiet raser og sårene fra et forsmedelig valgnederlag ennå er blodige, setter han seg ned og formulerer sammenhengende tanker om hvordan verden er og hvordan den bør bli.

I DENNE HENSEENDE er Jagland et unntak i en grå politisk hverdag. Derfor minner dette oss om den antiintellektuelle tendens i vårt politiske liv. Man skal lete med lykter for å finne politikere som har skrevet slik om politikk som Jagland. Reiulf Steen skrev i etterkant av begivenhetene, mer som en apologi enn for å ta føringen. John Lyng skrev om veksten i statens makt, men det var etter at debatten om fullmaktslovgivningen i 1950-åra hadde moderert de politiske oppleggene fra regjeringen Gerhardsen. Haakon Lie skrev om den kommunistiske infiltrasjonen tidlig i 1950-åra, «Kaderpartiet», men den skisserte ikke de store vyer for en alternativ politikk. Paradoksalt nok vil Vidkun Quisling kunne sees som en slik politiker, selv om han ikke fortjener å heves til skyene verken som politiker eller tenker.

DA ER DET LETT å finne eksempler på slike innslag i andre land. Det svenske sosialdemokratiets grunnlegger, Hjalmar Branting, var en betydelig intellektuell og kom til å prege partiet med sine holdninger. Hans finansminister Ernst Wigfors skrev om sosialistisk teori og introduserte sammen med liberaleren Bertil Ohlin Keynes' tenkning i svensk politikk. Olof Palme skrev bøker om demokrati og utvikling. Den tyske utenriksminister Joschka Fischer skriver om grønn politikk, og både Willy Brandt og Helmut Schmidt trakk opp politiske linjer gjennom bøker. Både i Frankrike og i Storbritannia er selve den politiske utdanningsveien preget av intellektuell skolering. De Gaulle inspirerte gjennom sine bøker gaullismen som politisk retning i Frankrike. Britene Anthony Crossland og Richard Crossman skrev skjellsettende om sosialisme og demokrati, og den siste også om Gud, hvis død han proklamerte.

EI BOK ER ET TENKSOMT menneskes uttrykk, og i et miljø som er vant til å debattere fritt, vil vanligvis ei bok om politiske veivalg fra en ledende politiker sette dagsordenen, slik Al Gores bok om miljøvern gjorde i USA. Men Jaglands bok blir mer omtalt som fenomen enn med utgangspunkt i innholdet. Ingen politikere har grepet tråder fra boka, bortsett fra at statsminister Kjell Magne Bondevik følte seg forurettet over noen bemerkninger om ham selv. I andre land ville nå ledende politikere på regjeringssiden ha satt seg ned for å skrive ei motbok, ei som kunne gi innblikk i hvordan Bondevik, Petersen og Sponheim tenker seg Norge og verden. Og burde ikke Jens Stoltenberg, som seriøs utfordrer, nå sette seg ned og formulere seg over 250 sider om sosialdemokratiet i en globalisert verden?

DESSVERRE SIER DET noe om det norske politiske miljøet at dette ikke kommer til å skje. Norsk politisk tenkning utøves helst i kollektive former, som partiprogrammer og resolusjoner. Dette er paradoksalt i ei tid da partiene forvitrer som arena for fri debatt mellom politiske retninger. Det kommunikative miljøet som partiene tross alt tidligere kunne være, er borte. Da skulle man tro at landskapet ville åpne seg for mange bøker. Men det er utredningene som kjennetegner norsk politikk, ikke den frie tanke mellom harde permer. Og de intellektuelle har vært teknokratiske premissleverandører for politikken. Derfor foregår det heller ingen diskusjon mellom politikken og de intellektuelle miljøene.

I GAMLE DAGER møtte både konge og regjering i Den polytekniske forening eller Ingeniørforeningen, men nå er det meget sjelden. Fra tid til annen er jeg til stede i Vitenskapsakademiet, der innsikt fra forskningsfronten presenteres, men jeg ser aldri politikere der. Når det en gang iblant dukker opp en statsråd på et seminar, er det for å si noen åpningsord, for så å gå til neste åpning. Gudene må vite om de vet hvor de er og hvor de skal.

Hele Norges coronakart