Skriver for å overleve

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hun skulle bare gå for å kjøpe billetter, sa hun. om å vente et lite øyeblikk. Hun skulle gå for å kjøpe billetter. Seksåringen Peter sitter på en benk, på en togstasjon like ved den tyske grensa til Polen og venter på sin mor. Ved siden av han står kofferten, med alt det den vesle familien eier. Timene går, men ingen mor er å se. Han er forlatt. Slik åpner romanen Linfruen av Julia Franck som blir utgitt på norsk i disse dager. De følgende 400 sidene brukes til å nøste opp hva som får en kvinne til å forlate sitt barn på en togstasjon i 1945, når krigen endelig er over og det endelig ser ut til å være mulig å starte et nytt liv. Boka tar leseren med tilbake til første verdenskrig, via bohemliv, nattklubber og opiumsrøyking i mellomkrigstidas Berlin gjennom andre verdenskrig og inn i etterkrigsårene. I sentrum av historia står sykepleieren Helene. Romanen har til nå solgt over 600 000 eksemplar. Dette gjør Julia Franck til en av Tysklands mestselgende unge forfattere. Hun slår ikke bare an hos det bokkjøpende publikum, men også hos kritikerne. I 2007 ble hun tildelt Deutscher Buchpreis, en av de mest prestisjefylte tyske litteraturprisene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For bare få år siden var det langt mellom de tyske navnene på Tysklands bestselgerlister. Amerikanske bestselgerromaner og skandinavisk krim dominerte markedet. Nå har de oversatte bøkene fått konkurranse av en ny generasjon av forfattere.

– Julia Franck er en del av en ung forfattergenerasjon som både får gode kritikker og selger svært godt. For dem er det ingen skam å være bestselgere, sier Volker Hage, litteraturkritiker i det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel. Han er en av landets mest respekterte kritikere. Tidligere forfattergenerasjoner har ofte regnet stor kunst og stort publikum som nærmest gjensidig utelukkende fenomener.

– Tyskerne var lenge verdensmestere i å oversette bøker, men det var ikke så mange tyske bøker som ble oversatt til andre språk. Opprettelsen av Deutscher Buchpreis har vært svært viktig for å få tyskerne til å lese tyske bøker igjen, sier Hage. Prisen ble opprettet i 2005 og var tenkt som et tyskspråklig motsvar til Bookerprisen og den franske Prix Goncourt. Juryen har bestått av den tyskspråklige verdens mest framstående kritikere og litteraturvitere.

– Alle bøkene som har fått prisen har endt opp på bestselgerlistene. Forlagene har begynt å satse på nye, unge forfattere. Det er en selvforsterkende spiral, forlagene ser at de unge forfatterne lykkes, dermed satser de enda mer på nye forfattere. Det er jo på mange måter lettere for forlagene å dyrke fram egne forfattere, da trenger de ikke oversettere.

Julia Franck har ikke bare slått an hos bokkjøperne. Hun er også elsket av tyske kulturredaksjoner og er hyppig omtalt i pressen. Hun har en livshistorie som overgår mange romaner. Denne historien har hun brukt brokker av i bøkene sine. Hun ble født i DDR i 1970. Begge foreldrene var kunstnere med uregelmessige arbeidstider. Derfor var hun ofte i DDRs heldøgnsbarnehager i dagevis i strekk, eller hos barnepiker. Punksangerinnen Nina Hagen er en av de mange som passet på Julia mens hun var barn. Sammen med moren og tre søsken utvandret hun til Vest-Tyskland i 1978. De ble boende i en 12 kvadratmeter stor leilighet i en flyktningleir i flere måneder. Litteraturen ble en måte å flykte fra den stusslige tilværelsen på. «Å skrive ble en måte å overleve på», sa hun i et intervju med avisa Die Zeit. Episoden med barnet som blir forlatt av sin mor tar utgangspunkt i historien til Julia Francks far. Han ble født i den tyske byen Stettin i 1937 (i dag heter byen Szczecin og ligger i Polen). Sommeren 1945 flyktet han vestover sammen med moren. På den første togstasjonen vest for Oder-Neisse-linja, den nye grensa mellom Tyskland og Polen, forlot moren han uten et ord til avskjed. Han så henne aldri igjen. Hendelsen satte dype spor. Da han selv fikk barn, klarte han ikke å være tilstede for barna sine. Til avisa Die Zeit fortalte Franck at hun først ble kjent med sin far da han ble dødelig syk av hjernesvulst. Selv ikke på dødsleiet ville han snakke om moren.

Franck klarte ikke å gi slipp på historien. Da hun selv fikk barn, ble det nærmest en besettelse. Hun sporet opp bestemoren, og fant ut at hun døde i 1996. I åra før hun døde hadde hun bodd i en ettromsleilighet sammen med sin søster. De hadde ingen nære venner. Naboer og tidligere kollegaer hørte henne aldri nevne noe om en sønn. Franck har basert romanfiguren Helene på de opplysningene hun fant om bestemoren. Helene er i likhet med bestemoren av jødisk opphav og arbeider som sykepleier. Franck fant ikke noe som kunne gi en forklaring på hvorfor bestemoren forlot barnet sitt. I Linfruen diktet hun en historie.

Lav selvfølelse og en vanskelig historie har gjerne blitt brukt som forklaring på at tyskerne har vært så ivrige lesere av oversatt litteratur. Under fotball VM i 2006 ble det tydelig for verden at denne holdningen var i ferd med å endres. Tyskerne viftet med flagg og sang nasjonalsangen, akkurat som vanlige europeere.– Da jeg var ung sa vi aldri at vi var tyskere når vi reiste til utlandet. Det å være tysk var både flaut og skammelig. Men jeg tror ikke boksalget har noe å gjøre med den nye tyske selvfølelsen, sier Hage som er født i 1949. Han mener forklaringen er enklere. Hage mener tyskere leser tyske bøker fordi de vil lese god litteratur. Når tyske forfattere skriver gode bøker, blir de lest.– Den nye selvfølelsen er ikke knytt til nasjonal triumf eller høystemt patriotisme. Det er heller en følelse av tilfredshet, som jeg tror kommer av at vi har klart å diskutere og overkomme den vanskelige fortida. I mange andre land blir ting tiet i hjel. Frankrike fortrenger Algerie-krigen, Tyrkerne fortrenger folkemordet på armenerne, hevder Hage.

Forfattere som Günter Grass, Heinrich Böll og Siegfried Lenz tematiserte krig, folkemord og tysk skyld og ansvar på 1950-tallet. Fremdeles er holocaust og nazisme et sentralt tema i tysk litteratur.– Tematikken er også viktig for de unge forfatterne. De kjenner historien bare gjennom bøker og gjennom fortellinger fra familiemedlemmer. Julia Francks familieroman Linfruen er i så måte typisk for denne forfattergenerasjonen.

Hage mener ikke det er typisk for tysk litteratur å dvele ved fortida.– Terrorangrepet 11. september 2001 spiller en rolle i nesten alle nye amerikanske romaner. Vanskelige tema og dramatiske opplevelser blir ofte bearbeidet i litteraturen, avslutter Hage.

Juryen for Deutscher Buchpreis kalte Julia Francks bok «en roman for lange samtaler», og roste boka for dens «livlige språk, narrative kraft og psykologiske intensitet». Boka omtales ofte som en familieroman fordi den følger en families skjebne over flere tiår. Enkelte kritikere har påpekt at det heller er en antifamillieroman. Boka forteller historien om mennesker som har felles opphav, men som ikke føler tilhørighet og som mangler kjærlighet. Bokas hovedperson Helene er en dyktig og profesjonell sykepleier som hjelper mennesker i nød, men hun har et kaldt hjerte.

Astrid Sverresdotter Dypvik er journalist i Dagbladets redaksjon.