Skudd i blinde

Å plassere den totale kunnskapsløshet, altså rein dumhet, på den samlede norske journaliststand gjør ikke avsenderen av budskapet klokere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PROFESSOR Janne Haaland Matlary har de siste dagene gitt slipp på måteholdet i kritikken av norske medier og journalisters forhold til kristendommen generelt og katolisismen spesielt: «Kunnskapsløsheten er nærmest total, og respekten for religion som fenomen er nærmest fraværende.» Hun får følge av pater Kjell Arild Pollestad, mens Knut Olav Åmås er mer nyansert i en artikkel i Aftenposten der han skriver om «medienes blinde flekk». Nettopp fordi professoren skyter mot alt og alle, det vil si i blinde, rammer hun tilfeldig. Det akademiske nivået er ikke framtredende, hvilket er trist, fordi temaet er viktig, og fordi vi journalister godt kan ta inn over oss deler av kritikken. Kunsten å stille en diagnose krever imidlertid kunnskap om både årsaksforhold og forløp.

DET ER UMULIG å forstå medienes forhold til kristendommen uten kjennskap til norsk kulturhistorie. Vi kunne begynne med biskop Johan Nordahl Bruns forhold til de danske «døgnjournalistene» for to hundre år siden, mer riktig er det å starte med professor Gisle Johnson i andre halvdel av 1800-tallet og fortsette med professor Ole Hallesbys mektige indremisjonsbevegelse. Helt fram til 1980-tallet aksentuerte toneangivende krefter i Kristen-Norge motsetningene mellom de bekjennende og kultur- og samfunnslivet for øvrig. Brubyggerne, de fantes også i Kristelig Folkeparti, hadde dårlige kår. Om vi ser bort fra homofilisaken, skjedde den siste store konfrontasjonen mellom den kristne tradisjonen og det liberale samfunnet på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Da sto de kristne organisasjonslederne, Geilo-møtenes 22 menn, sammen med biskopene og sa nei og atter nei i en rekke saker: abortsaken, Hauglin-saken, likestillingsloven, navneloven; en biskop rådet prestene til ikke å døpe samboendes barn, vi fikk djevelutdrivingssak og Hognestad-sak. Uaktet det saklige i hvert enkelt spørsmål framsto kirkens ledere i samlet front og i spann med Kristelig Folkeparti. Antakelig var disse åra mer ødeleggende for kirken enn helvetesdebatten på 1950-tallet. Det var ikke Kristi anstøt de vekket, men reaksjoner på snever politisk moralisme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

POENGET er at den som bare skyter mot mediene, overser kirken og Kristen-Norges bidrag til dagens situasjon. Det var nettopp for omkring 25 år siden at mediene begynte å endre seg i retning av det bildet vi nå ser. Kirken var hektet av, eller verre: Den ble uinteressant. Professor Matlary og pater Pollestad angriper fra et helt annet ståsted. Det er legitimt, men i norsk sammenheng blir synsvinkelen spesiell - uten at det unnskylder kunnskapsløshet og uvitenhet hos journalister, enten det nå er om paven eller vår egen historie. Og selvsagt, kritikk forutsetter kunnskap. I den kulturradikale tradisjonen lå det betydelig viten. Bibelen ble lest. Kritikerne har imidlertid rett et stykke på vei, mediene er delvis tappet for innsikt og kunnskap - generelt sett. Det er for lite samsvar mellom den økende interessen for religion, tro og livssyn og medienes behandling av temaene. Vi trenger ikke å reise lenger enn til Danmark for å se hvordan de store avisene, med sosialliberale Politiken i spissen, satser på dette.

I SIN artikkel gjennomfører Åmås mediekritikeres yndlingsøvelse, nemlig en visitt til Dagbladet og vår dekning av feltet. Tja, om vi sier at den altoverveiende delen av norsk kristenhet holder til i statskirken, og at Kirkemøtet er det representative organet, så var faktisk Dagbladet det riksmediet som dekket siste Kirkemøte bredest! Da pave Johannes Paul 2 var i Kraków for få år siden, dekket avisa hele begivenheten med flere dobbeltsider - fritt for fordommer. Sånn kan vi fortsette. Det er imidlertid bedre å gi honnør til en rekke andre norske medier. Det som står danskenes brede dekning nærmest, er for mange sikkert overraskende: Klassekampen. Den har en aktiv og god journalistikk. De store regionavisene er også à jour.Å plassere den totale kunnskapsløshet, altså rein dumhet, på den samlede norske journaliststand gjør ikke avsenderen av budskapet klokere.