Skulpturparken

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Christian Ringnes’ planer om en skulpturpark i Ekebergåsen i Oslo har vakt debatt. Forretningsmannen vil bygge en 230 mål stor skulpturpark med 100 kvinner i alle størrelser. Han håper at arbeidet kan begynne i 2010, og har satt av 100 millioner kroner til en stiftelse som skal investere pengene, slik at avkastningen går til drift av området.

Prosjektet er ikke uproblematisk. Det dreier seg om et betydelig friluftsområde, der én enkeltaktør ønsker å sette monumentale spor etter seg selv i landskapet. Slik forsøker forretningsmannen Ringnes å skaffe seg kulturell kapital som er mer verd enn den kapitalen ølbryggeriet etterlater seg. Historien er full av sosiale velgjørere som på denne måten har skapt evige vitnesbyrd om seg selv.

Samtidig skygger ikke dette for at Ringnes initiativ er prisverdig all den tid Oslo kommune ikke synes nevneverdig interessert i å ta vare på det offentlige rom. Kommunen har i en årrekke latt Ekebergrestauranten vanskjøtte i privat eie. Norges eldste funkisbygg fra 1929 lå fra 1990-tallet åpent for hærverk og prostitusjon. Først etter at Ringnes totalrestaurerte restauranten, ble området igjen et utfartssted for allmennheten og et mål for turister. Inntil da viste politikerne liten eller ingen interesse for restauranten og området rundt. Kommunens engasjement for kunst i det offentlige rom er på et lavmål. Det taes sjelden eller aldri initiativ til utsmykninger som kunne sette spor fra vår egen tid. Det mest iøyefallende byrådet har bidratt med på utsmykningssiden, er å utstyre Oslo sentrum med 40 selvlysende reklametårn.

Sett i dette perspektivet, er Ringnes idé om en kvinnepark ikke det verste som har vederfart byen. Interesse og debatt om et offentlig byrom er i seg selv et gode. Forutsetningen for en slik park må imidlertid være at statuene velges av en bredt sammensatt jury, og at innkjøpene skjer i samarbeid med de kunstfaglige miljøene. Ringnes bør ikke selv være med i juryen, for å sikre den kunstfaglig autonomi. Så spørs det om Ringnes fortsatt er interessert hvis han ikke får være med å sette sitt personlige fingeravtrykk på prosjektet.