Skurkejakten

Saddam Hussein er en diktator og en farlig mann. Men han fant ikke opp atomvåpnene og de langtrekkende rakettene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PRESIDENT GEORGE W. BUSH vil forsvare hele USA mot atomangrep ved å bygge raketter som kan skyte ned fiendtlige raketter. Da han ga grønt lys for utvikling av et slikt nasjonalt rakettskjold, brukte han Iraks president Saddam Hussein som eksempel på trusler som USA nå står overfor. Saddam Hussein misliker USA, og han skaffer seg gjerne både atomvåpen og raketter, og er gal nok til å sende dem mot mål i USA, mener Bush.

Den irakiske diktatoren er upålitelig og uberegnelig, men han fant ikke opp verken atomvåpnene eller de langtrekkende rakettene. Det gjorde USA og Sovjetunionen. Framtidas trusler har faktisk en fortid. USA må altså nå beskytte seg mot noe landet har vært med på å stelle i stand, og teknisk sett utvilsomt bærer hovedansvaret for. President Bush glemte å nevne akkurat det poenget.

KONG OLAV SA EN GANG i et TV-intervju at det farligste ved atomvåpnene var at de ikke lot seg avoppfinne. Bush synes å gå lenger enn vår tidligere konge. Han mener åpenbart at atomvåpnene heller ikke lar seg nedruste eller kontrollere ved hjelp av internasjonale avtaler. USA må derfor ty til det eneste mottiltaket som etter presidentens mening står tilbake, nemlig bygging av et nytt, militært forsvarssystem mot dem.

Er det slik? Lever vi i en verden hvor vi må regne med at internasjonale avtaler vil bli brutt? Er atomvåpnene som demonen på flaska, som slapp ut ved et uhell og ikke lar seg fange inn igjen? Arbeider de faktisk forgjeves, alle de som vil ha atomvåpnene fjernet helt og holdent?

Det vi vet, helt sikkert, et at ingen nasjon kan skaffe seg et hundre prosent effektivt forsvar mot masseødeleggelsesvåpen, ikke mot atomvåpnene, og i hvert fall ikke mot kjemiske våpen eller biologiske våpen. Verden blir stadig mer åpen for handel, og det meste av all ny teknologi er, eller vil bli, en handelsvare. Vil det også gjelde all kunnskap om og råstoff til produksjon av masseødeleggelsesvåpen? I så fall er det mange demoner på frifot, og om noen skal ha skylda for det, så er vel neppe Saddam Hussein den pekefingeren bør rettes mot.

DERFOR ER MOTIVENE bak USAs ønske om et nytt rakettskjold både utydelige og tvetydige. Det vil bli enormt dyrt, teknisk sett svært komplisert, og det vil trolig ikke kunne beskytte USA helt ut mot fiendtlige raketter. Samtidig vil det ta lang tid å bygge det, såpass lang tid at Bush selv, som president, neppe vil se det operativt, ikke engang om han gjenvelges.

Men for amerikansk våpenindustri og amerikansk økonomi vil det sikkert ha en positiv virkning, på både kort og lang sikt. Og det spikrer vel, prestisjemessig, USA enda fastere på verdenskartet som den eneste, ubestridte supermakten. Men det er ikke disse sidene ved våpenprosjektet som Bush snakker mest om.

HAN SLO IMIDLERTID FAST at den såkalte ABM-avtalen fra 1972 ikke vil hindre USA fra å utvikle rakettskjoldet. Etter hans mening er denne avtalen å betrakte som en levning fra den kalde krigens dager, og ikke til mye nytte i vår moderne tid. Men det er den, i hvert fall for alle som ikke ønsker det nye forsvarssystemet. Den setter en effektiv sperre for utvikling av slike rakettskjold.

Det vil si, avtalen - mellom USA og Sovjetunionen - tillater faktisk byggingen av rakettskjold, men setter samtidig klare begrensninger. Partene skal kunne ha 100 slike forsvarsraketter hver, på et bestemt, begrenset område på sitt territorium. Det de ikke skal ha, ifølge avtalen, er det viktigste:

Skjoldet skal ikke forsvare hele landet, bare bestemte deler av det.

Rakettene skal være fast landbasert. Det er ikke lov til å gjøre dem mobile, altså verken plassere dem på tog, båter, fly eller i verdensrommet. Også testing og utvikling av slike mobile systemer forbys.

Skjoldet skal ikke kunne eksporteres til andre land.

DET USA OG SOVJETUNIONEN den gang ville unngå, var et nytt våpenkappløp, en endeløs spiral av bygging og utplassering av både forsvars- og angrepsraketter. Men de ville samtidig unngå en helt spesiell fristelse.

Situasjonen kunne oppstå hvor den ene parten mente at forsvarsverket nå var hundre prosent effektivt og at alle angrep fra motparten kunne stoppes. Hvis vedkommende følte seg sikker på at et atomangrep kunne settes i gang uten å risikere gjengjeldelse, så ville han føle fristelsen til å gjøre det...

Hvordan kan vi, resten av verden, i all overskuelig framtid, føle oss sikre på at en amerikansk president, bak sitt rakettskjold, ikke faller for denne fristelsen?