Skurker og helter i klimadebatten

Det ble ingen enighet i Haag, og helte- og skurkeroller er for lengst delt ut av miljøbevegelsen. USA er storskurken, Norge er ikke stort bedre, og EU er det nærmeste man kommer en helt. Dette er et svært unyansert bilde.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De amerikanske forhandlere har vært kritisert for å ha vært mest opptatt av å utforme et regelverk som i størst mulig grad fritar dem for reelle begrensninger på hjemlige utslipp av klimagasser. Selv om denne observasjonen på mange måter er riktig, er det ingen grunn til å bebreide de amerikanske forhandlere eller den amerikanske administrasjonen for dette. Mange av dem er nok like opptatt av å komme til enighet om et klimaregime som de fleste europeiske forhandlere.

Kreativitet

De har vist stor kreativitet i forhandlingsprosessen fra den begynte for å prøve å få til en avtale som både kan aksepteres internt i USA såvel som internasjonalt, og de spilte en helt sentral rolle for å få til Kyoto-protokollen. Den ble sett som et stort fremskritt internasjonalt, men fikk liten støtte i USA, og den er ikke lagt frem for Senatet fordi president Clinton har visst at den var «dead on arrival». Uansett om Bush eller Gore blir fremtidig president, har ikke amerikanske forhandlere noe å gi. De vet at Senatet ikke vil drømme om å ratifisere en avtale som blir oppfattet som kostbar eller som de mange og godt organiserte lobbygrupper i USA går imot. Enten blir det en markedsorientert avtale med incentiver for utslippsreduksjoner med USA, eller en mer tradisjonell avtale uten USA.

Pådriver

EU har lenge vært pådriveren for relativt kraftige utslippskutt og har i motsetning til USA sagt seg villig til å redusere hjemlige utslipp - ikke bare kjøpe seg fri utenlands. Hvis vi ser på hva EU og EU-landene faktisk har gjort for å redusere sine utslipp, blir man mindre imponert. Det er ikke til å komme bort fra at selve fundamentet for EUs relativt ambisiøse klimapolitikk er de sterke utslippsreduksjoner som har funnet sted i Storbritannia og spesielt Tyskland. Disse har imidlertid ikke skjedd som et resultat av klimapolitikk, men som et resultat av henholdsvis endring av energipolitikken under Thatcher-regjeringen og den tyske gjenforeningen som førte til nedleggelse av kullkraftverk og energisløsende industri i øst.

Grunnlag

Uten disse to forhold hadde det ikke vært mye grunnlag for en ambisiøs EU-politikk. I mange EU-land peker også utslippskurvene bratt oppover, muliggjort gjennom den såkalte «EU-boblen» - som gir EU-landene rett til store ulikheter i utslipp. I Kyoto kjempet de for øvrig innbitt mot at en slik ordning skulle kunne omfatte andre grupper av land, men de måtte gi tapt. Gjennomgående har EU i langt mindre grad maktet å sette sitt preg på de internasjonale forhandlingene enn det USA har. Mye tid og krefter brukes på interne forhandlinger mellom EU-landene. Noen stor helterolle er det ikke grunnlag for å tildele, verken ut fra forhandlernes innsats eller EU-landenes faktiske politikk så langt.

Versting?

Til slutt noen ord om «klimabanditten» og «klimaverstingen» - Norge. Er norsk klimapolitikk så ille? Jeg tror ikke det er grunnlag for å hevde dette. Det var utvilsomt ubetenksomt da norske myndigheter på slutten av 1980-tallet la listen altfor høyt med sin pådriverambisjon - uten å tenke på de underliggende økonomiske interesser og tendenser. Det er lite oppsiktsvekkende at høye kostnader ved utslippsreduksjoner og petroleumssektorens betydning preger norsk klimapolitikk. I virkelighetens verden domineres internasjonale forhandlinger av de ulike aktørers nasjonale økonomiske interesser, og ikke av miljøhensynene. Den avveining som foretas, skjer imidlertid ikke i et vakuum, men reflekterer gjerne i store trekk befolkningens preferanser. Det er lenge siden det var et sterkt miljøengasjement i Norge og ellers i OECD-regionen. En endring her kan skape et bedre grunnlag for en bedre klimapolitikk. Spørsmålet er imidlertid om det finnes forholdsvis flere klimahelter i befolkningen enn blant politikerne.

I dagens Norge er jeg ikke så sikker på det.