Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Skutt i Afghanistan

Seks uker er gått siden skuddene falt i en landsby nord for Kabul og Hallgeir Mikalsen gikk i bakken.Truffet i ryggen, og med et gapende utgangssår i magen. Mikalsen føler han har besøkt dødsriket.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HARSTAD (Dagbladet): I dag er majoren fra Afghanistan innlagt ved Harstad sykehus. Han er tilbake i hjembyen, takknemlig over å ha fått livet i gave. Sakte blir kroppen sterkere. Men det er flere uker han ikke kan redegjøre for. Han har bare en inntrengende følelse av å ha vært «på den andre sida».

- Jeg hilste på dem som var på den andre sida. De spurte hvilken vei jeg ville gå. Jeg sa at jeg ville hjem, forteller Hallgeir om ett av sanseinntrykkene fra tida mens han lå i koma og vippet mellom liv og død.

Tre uker borte

Han husker alt som skjedde da han ble skutt, fram til han ble løftet inn i et helikopter og fløyet til feltsykehuset i Kabul formiddagen tirsdag 13. mai.

De neste tre ukene, fram til han våknet opp i Tromsø 5. juni, er et sammensurium av ubevisste følelser og dødsangst.

- Jeg er blitt fortalt at jeg stresset mye, og at jeg ville rive vekk alle slangene som var koblet til kroppen. Jeg forsøkte å kjempe meg ut av koma. Da jeg lå med nesten 41 grader i feber og lungebetennelse, var kona mi i tvil om jeg kom til å leve. Jeg hadde mistet utrolig mye blod under operasjonene, sier Hallgeir.

Det er en ettertenksom mann som dels ligger, dels sitter, og snakker med Dagbladet.

Dels har han brukt tid på å sortere sine egne følelser. Dels har han tenkt på situasjonen i Afghanistan. Dels har han tenkt på om Norge er klar over konsekvensene ved fredsbevarende oppdrag.

- Vi må få en debatt om konsekvensene. Hva er det norske folk villig til å godta? Hva skjer den dagen ti nordmenn må sendes hjem i bodybag? Jeg tror ikke Norge er forberedt i det hele tatt. Nato- og FN-oppdrag er høyrisikable. Jeg anser eksempelvis at hele ISAF-styrken i Afghanistan lever på en knivsegg. Vi sier at Norge skal delta i fremste rekke. Greit. Men da må Stortinget bevilge penger. En dag vil det skje noe tragisk. De midlene som norske utenlandsstyrker disponerer i dag, er for knappe, mener Mikalsen.

- Kan du gi et eksempel?

- Altfor dårlig samband. At vi klarte å komme unna etter skytingen, og at jeg ble reddet, skyldes lokalkunnskap. Vi visste nøyaktig hvilke punkter vi måtte oppsøke for å oppnå kontakt.

«Jeg er skutt!»

Klokka er cirka 12 den 13. mai. Mikalsen og tre kolleger er på besøk hos en landsbyleder to mil nord for Kabul.

På rutinemessig vis står to mann ute, for å sikre kjøretøyene, mens de to andre går inn. Hallgeir Mikalsen avslutter sin rapportering til operasjonssentralen i Kabul, da en afghansk soldat smiler til ham fra et hustak 30 meter unna.

- Jeg registrerer at mannen smiler. Likevel får jeg en utrygg følelse. Det skyldtes ikke kalasjnikoven hans - nesten alle afghanske soldater bærer maskingevær. Det er mer stillheten. Det er for stille, sier Hallgeir, og fortsetter:

- Jeg snur ryggen til mannen på taket. Da suser ei kule forbi meg, et par cm fra hodet, og smeller i veggen foran meg. Jeg rekker ikke tenke, rope eller flykte, før jeg plutselig kjenner en helvetes smerte. Ikke i ryggen, der kula seinere viser seg å ha gått inn, men i magen. Blodet pipler. Jeg synker sammen og roper: «Jeg er skutt! Få ut de to karene som er inne!» Jeg vet ikke at kollegaen min også er skutt, nær skuldra. Han får slått alarm over intercomen. Selv strekker jeg meg etter AG3-geværet som ligger i bilen. Jeg vil besvare ilden, men er for svak til å ta ladegrep. Uansett ser jeg ingen. Mannen med smilet er også borte.

Førstehjelp

Resten av historien er slik:

Kollegene kommer til unnsetning. Da har Hallgeir allerede krøpet inn i den skuddsikre bilen og lagt seg i stabilt sideleie. Alle fire, og tolken, kjører bort. Mikalsen har store problemer med å trekke inn luft fordi lungene er skadd av sjokkbølger fra den roterende kula. Tolken henger over ham og vifter som gal med ei tegneblokk. De kommer til et lokalt sykehus, som de selv har bidratt til etableringen av. Hallgeir får førstehjelp. Så lander et redningshelikopter og flyr den livstruende skadde majoren til det nederlandske feltsykehuset i Kabul. Det viser seg at kula er gått inn 12 millimeter til side for ryggmargen.

«Hvorfor smilte han?»

I dag er Hallgeir Mikalsen i live takket være tre kirurger ved dette feltsykehuset. Når han blir bra nok, kommer han til å reise og takke dem. Men først må han trene opp muskler som er svunnet bort. Han går et par hundre meter daglig. For ei drøy uke siden klarte han ikke engang å pusse tennene.

- Pila peker oppover. Men å gå 200 meter er nesten som å løpe en 3000-meter. Det er et blodslit. Jeg var heldigvis i god fysisk form før jeg ble skutt. Psykisk har jeg alltid vært sterk. Den egenskapen har Hallgeir Mikalsen bruk for nå.

- Det som gjorde meg mest forbanna før jeg mistet bevisstheten, var at denne mannen sto og smilte. Selv om han trodde han visste at jeg skulle dø. Jeg tenkte også, mens jeg ble fraktet ut av området: «Skyter de på oss? Vi er jo her for å hjelpe dem.» I ettertid bryr jeg meg ikke så mye om hvordan det går med de som skjøt. Jeg ser tingene i et større perspektiv. Vi må forstå Afghanistan.

- Hvordan da?

- Tre brødre ble pågrepet for skytingen. Alle er tidligere talibansoldater som - etter at Taliban ble fordrevet i 1999 - hadde vervet seg til det afghanske forsvaret, nå ledet av Nordalliansen. Men i Afghanistan er Taliban på vei tilbake. Befolkningen tror, eller frykter, at Taliban igjen vil komme til makten. Det gjelder å posisjonere seg. Det foregår vervekampanjer. Afghanere mottar 500- 1000 dollar i premie for å verve seg og utføre nålestikkgerilja. Anslaget mot oss var et regelrett attentat.

Mikalsen mener det er blåøyd å tro at man kan bygge opp et demokrati i Afghanistan:

- De vil ikke ha oss der. Afghanistan er riktignok en nasjon, men befolkningen er mer opptatt av etnisk og familiær tilhørighet enn av landegrenser. Folkene er muslimer. De vil ikke ha vestlig innblanding. Mange tror ikke at vi (ISAF-styrken - red.) hjelper dem. De har levd med krig i 20 år, og nå frykter de at Taliban kommer tilbake, sier Mikalsen.

Aldri mer

Da han våknet opp fra koma, lovet han kona Gunn Hilde at han aldri mer skal reise ut på fredsbevarende oppdrag. Men når han eventuelt føler seg sterk nok, vil han fortsette å jobbe i Forsvaret. I mellomtida vil han nyte livet:

- Jeg har jo fått det tilbake i gave. Det skal jeg vite å sette pris på. Nå skal jeg lære meg å føre min brors seilbåt. Det skal bli mitt opptreningsprosjekt.

På bedringens vei: Nå er Hallgeir Mikalsen på bedringens vei. Dagbladet møtte ham i sykesenga i Harstad i går.
<B> Tre uker i koma: Mens legene kjempet for livet hans, og familien fulgte dramaet fra sidelinja, lå Hallgeir Mikalsen i koma med sine livstruende skuddskader.