Skyggeboksing

Handelsbalansen tipper når u-landene samler seg på kjøttvekta.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HONGKONG (Dagbladet): Lenge så det ut til at alt skulle handle om to hvite menn; EUs handelsminister Peter Mandelson og hans amerikanske motpart, Robert Portman. De entret ringen som to topptrente atleter, omgitt av blitzlys og livvakter, og begynte straks å hamre løs på hverandre.

USA mot Europa, det var en klassisk tittelkamp mellom det som en gang het den gamle og den nye verden. De bekreftet alle fordommer mot WTO. Denne forhandlingsrunden skulle handle om utviklingsland, men det var som vanlig de rike landene som styrte showet.

PÅ KONFERANSENS gjerde dag tippet plutselig balansen. 110 utviklingsland slo seg sammen i en ny gruppe og ba de to vestlige stormaktene slutte å trenere forhandlingene med den evige jakten på syndebukker. Med 80 prosent av verdens befolkning i ryggen, hovedsakelig fattige, hadde gruppen både politisk og moralsk tyngde, for å si det forsiktig. Men anført av Indias karismatiske handelsminister Kamal Nath og Brasils utenriksminister Celso Amorim, var det heller ingen smågutter som utfordret de regjerende verdensmestere. De er kanskje fattige, men samtidig økonomiske stormakter som er både fryktet og ettertraktet av de rike landene.

Det synes passende at det skjedde akkurat her i Hongkong på begynnelsen av det asiatiske århundre. Når u-landene finner sammen og inntar en lederrolle i WTO, er det et veiskille i vår tid, mener Jonas Gahr Støre. Få trodde det ville skje, enda færre tror det vil vare. Forskjellene og motsetningene mellom landene er så store at det er nødt til å sprekke. Spås det. Og håpes det kanskje.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN INGEN skal undervurdere verdien av å ha en felles fiende. Så lenge de rike landene ikke rikker seg når det gjelder markedsadgang og sentrale landbrukssubsidier, vil de møte en unison front av garvede forhandlere. Mange av u-landenes delegater er veteraner i WTO-sammenheng - Malawis innenriksminister har for eksempel vært med fra 1987 - og de kan de teknisk kompliserte forhandlingene ned til minste detalj. Et par triks har de nok også plukket opp underveis, så nykommerne Mandelson og Portman skal stå tidlig opp om morgenen for å utmanøvrere dem. Tidligere ble de fattigste og minste landene simpelthen ignorert, men som medlem av en storkoalisjon gjør kjøttvekta det vanskeligere.

Tro ikke et øyeblikk at de ikke prøver. Gruppen har allerede protestert mot at de rike landene med EU i spissen prøver å splitte dem ved å pirke i de mest ømtålige motsetningene. Mange av de minste landene frykter for eksempel å miste sin særstilling i forhold til EU når markedet blir åpnet for alle utviklingsland. Men Indias Kamal Nath holder seg til det store bildet, som er subsidier og markedsadgang. Han mener EU og USA vil ha i pose og sekk når de beholder subsidier og eksportstøtte på nøkkelvarer samtidig som de vil ha liberalisering og markedsadgang i u-land. Hans besnærende enkle beskjed, som han stadig gjentar, er denne: EU og USA forlanger at vi skal betale dem for å stoppe å gjøre det de ikke burde gjøre, som er å undergrave verdenshandelen.

KAMAL NATH mener USA og Europa bare må innse at de ikke lenger er konkurransedyktige på en rekke områder. De kan ikke fortsette å subsidiere og barriere seg fra en uunngåelig utvikling. Det rammer ikke bare fattige land, men også europeiske og amerikanske forbrukere.

Rike Norge er knyttet til verstingene gjennom G10. Men utenriksminister Støre mener naturligvis bildet er mer sammensatt. Den tidligere Røde Kors-sjefen påpeker at WTO ikke er en humanitær giverlandkonferanse. Det handler om harde realiteter; om å koble sammen økonomiske pulsårer. Selv om WTO er inne i en utviklingsrunde, må alle føle at de får noe.

DE RIKE landene har defensive interesser, men nå møter de også en offensiv og samlet motpart. Innen kort tid kan kjøttvekta tippe også økonomisk. Land som India og Kina med sine milliardbefolkninger er de nye handelsgigantene. Om den endringen vil gagne bomullsplukkerne i Benin, vil tida vise. Men i dag kan i hvert fall to hvite menn reise hjem fra Hongkong vel vitende om at de har kjøpt seg tid. Maktskiftet er utsatt for denne gang.