Skyggene fra fortida

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STATSMINISTER JENS Stoltenberg var påfallende blek, forsiktig og kontrollert da han møtte mediene etter dykkerferien i Mexico. Han lovet å få alle kort på bordet i Aker-saken, men sprang som en hare da han ble bedt om å kommentere sitt tillitsforhold til Kjell Inge Røkke. Reaksjonen illustrerer regjeringens dilemma. I 2007 bestemte den at staten skulle være stor aksjonær i Aker Kværner (nå Aker Solutions) til en pris av 4.8 milliarder kroner. Det skjedde med mye fanfare og en kald skulder til alle kritiske røster. Denne bakgrunnen betyr at regjeringen er svinebundet til Aker-engasjementet. Det kan ikke avvikles uten et blodig prestisjetap. En slik låst posisjon betyr at det også er grenser for den kritikk som kan rettes mot Kjell Inge Røkke. Blir pekefingeren for høy og ordene for kvasse, vil regjeringen møte seg selv i døra. Det er umulig å påberope seg mangel på kunnskap om Røkkes person og forretningsmetoder. Overtakelsen av Kværner og Tønne-saken blottla helt sentrale trekk i Røkkes hardhendte strategier.

KOMPLEKSE SAKER med potensial for krise, er alltid et politisk mareritt. Det gjelder særlig saker der penger, politisk skjønn og juss møter hverandre. Aker-saken inneholder alle snubletråder det er mulig å tenke seg og forvirringen er derfor stigende. Kan statens representant i styret i Aker Holding (Berit Kjøll) – som nølte ei uke før hun informerte om de tvilsomme transaksjonene – lede en gransking der hun må vurdere seg selv? Kan meklerhuset Pareto (med oppnavnet Pirato) granske Røkkes Aker-handler når det i nær fortid har tjent flere hundre millioner kroner på å være rådgiver for Røkke-sfæren? Og kan vi ha tillit til konsernsjef og daglig leder i Aker ASA, Øyvind Eriksen, advokaten som utløste Tønne-saken med en falsk faktura han seinere ble bøtelagt for? Det gjør ikke saken lettere at Aker er et privat selskap med privat hovedaksjonær og derfor er beskyttet mot full innsikt.

DET GÅR EN RØD tråd gjennom metodene Kjell Inge Røkke har brukt for å komme til topps, falle og reise seg igjen: Han er nådeløs når det gjelder å sette egne interesser først. Det speiler seg i hans harde linje overfor alle typer minoritetsaksjonærer. Samtidig har han en utpreget evne til å engasjere medarbeidere og styremedlemmer med verdifull politisk bakgrunn. Ifølge nettstedet E24 sitter det i dag sju styremedlemmer i ulike Aker-selskaper som har hatt politiske toppstillinger. Det dreier seg om tre tidligere statsråder (Hanne Harlem, Kristin Krohn Devold og Marit Arnstad) og fire tidligere statssekretærer. Den politiske tilknytningen fordeler seg med to på AP, fire på Høyre og en på Senterpartiet. Det er likevel et annet trekk ved denne rekrutteringen som er mest påfallende: Samtlige er hentet fra departementer med stor betydning for Røkkes virksomhet. Det gjelder bl.a. olje- og energi, fiskeri og skipsbygging. Det finnes altså et betydelig politisk element i Kjell Inge Røkkes ledelsesform.

RØKKES INTIME forhold til politikk og politikere ble første gang blottlagt i saken som endte med Tore Tønnes selvmord i desember 2002. Sentralt i den saken sto den falske fakturaen som ble utferdiget av dagens konsernsjef i Aker ASA og Tønnes etterlønn som tidligere statsråd i Jens Stoltenbergs første regjering. Tønnes død førte til at siktelsen mot ham ble frafalt og at Røkke unngikk en krevende rettssak. At daværende advokat Øyvind Eriksen raskt godtok en bot på 50 000 kroner, ga også riksadvokaten påskudd til å begrave saken. Uansett hvordan man ser på Tønne-saken, kan det ikke være tvil om at den reiste viktige spørsmål om Kjell Inge Røkkes forretningsmetoder. Mange av disse spørsmålene er fremdeles ubesvarte. Denne betente saken ser likevel ikke ut til å ha hatt betydning for Jens Stoltenberg og regjeringen da de fem år seinere besluttet å gå i kompaniskap med Røkke som storaksjonær i Aker.

KJERNEN I DAGENS strid om Aker er hvorvidt Kjell Inge Røkke gjennom ulike prokuratorknep har solgt selskaper til overpris og samtidig kvittet seg med finansieringsforpliktelser på rundt fem milliarder kroner. Derfor er det ikke nok å granske prosessen rundt transaksjonene, også substansen må belyses. Hvis ikke det skjer, vil regjeringen ha skapt en permanent slagghaug av ubesvarte spørsmål. Det vil være en tung bør å ta med seg inn i valgkampen..