Skyldig shopping

Bare denne uka: Minus 70 prosent.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SKOENE ER griselekre, høyhælte og perlebroderte, og jeg trenger dem ikke. Men de er på salg. Minus 70 prosent! Det rykker i lommeboka. Jeg sparer altså et større beløp enn jeg investerer, hvis jeg kjøper disse skoene. De passer ikke til noe jeg har i klesskapet. De er såkalte følgesko, altså sko det følger en helt ny garderobe med. Kjøper jeg skoene, må jeg kjøpe jakke og skjørt også, ja, sannsynligvis endre livsstil. Men ... de er på salg!

HVERT ÅR skjer det. Jeg trekkes inn i de dyreste butikkene. For det er salg, og salg er nesten det samme som gratis. Salg er sparte penger. Det har jeg lært fra begge mine foreldre, som kom triumferende hjem med bulende poser, og fortalte allerede før de tok av seg yttertøyet, hvor mye de hadde spart . Vanlige regler gjelder ikke under salg. Tilbudstida er begrenset, man må bare slå til. Unik sjanse! Dette skiller klessalgene fra harryhandelen: På svenskegrensa kan man jo kjøpe frosne kyllinger for en billig penge året rundt.

DET SIES AT grensen for følelsen av dyrt og billig for de fleste går ved fem tusen kroner. Blir det dyrere, blir det vagere, og vi er lettere å lure. Derfor står vi nå i kø, etter at vi har landet på Gardermoen, for å kjøpe enda mer taxfree parfyme til minus tjue prosent av butikkpris - mens vi går opp hundre tusen i boligbud med et skuldertrekk. Det er følelsen som teller, følelsen av å bruke eller spare. Luksus blir mindre moralsk forkastelig om den er på tilbud. Den kroatiske journalisten Slavenca Draculic beskriver i boka «Café Europa - Life After Communism» hvordan hun tidligere, da hun hadde svært lite penger, brukte alt med en gang. Hun ville aldri få råd til å pusse opp leiligheten likevel. I 70-tallets Zagreb så alle kvinnene rike ut. Den eneste underholdningen de hadde, var å bruke ethvert lite overskudd på å kjøpe ny kjole.

HVIS DET FANTES noe i butikkene. Kom de seg over grensa til Italia, var det klær å få kjøpt - men vekslepengene holdt bare til å handle på salg. «Fremdeles når jeg ser det magiske ordet \'salg\', må jeg undersøke hva de selger - kjøkkentøy, laken, såpe - selv om jeg egentlig er på jakt etter sko,» skriver Draculic. Hun pleier å komme hjem med ti like T-skjorter, tre par sandaler og et dusin truser - og er glad resten av dagen, fordi hun har spart så mye. Draculic er gift med en svenske. Han kjøper de dyreste varene, for han mener de må være av høyest kvalitet. Han er forarget over konas salgsnevrose. Men hun fortsetter å handle på salg - og legger til en null eller to når han spør hva det kostet.

DET TRENGER ikke jeg. Det er nok nuller på norske prislapper, selv på salg. Når noen spør meg hva de nye skoene kostet, sier jeg det, fort og lavt. Så gir jeg trumfen: hva de egentlig kostet, før de kom på salg.