Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Slaget i Nordsjøen

Historien om Statfjord dreier seg om makt, penger og ideologi.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Glem tallene

i anledning feiringen av at Statfjord markerer 25-årsjubileum. Ett tall er nok: Olje verd 1045 milliarder kroner, nesten to fulle norske statsbudsjetter, er hittil pumpet opp av de tre plattformene på feltet.

Historien om Statfjord dreier seg om makt, penger og ideologi. Utfallet av kampen ble bestemmende for det Olje-Norge vi i dag tar som en selvfølge mens vi teller nye milliarder inn i statsbudsjettet og Oljefondet.

En begynnelse finner jeg i selskapsbiografien om Statoils første tretti år av Bjørn Vidar Lerøen. Der leser jeg om statssekretær Arve Johnsen som i en påtegning på et notat i Industridepartementet vinteren 1972 bidro til at Statfjord ikke gikk direkte til Esso og Shell som en antatt forlengelse av Brent-feltet i britisk sektor. I stedet ble utlysingen utsatt. Johnsen dro til Stavanger for å etablere statens oljeselskap. Av Korvald-regjeringen fikk det nye Statoil 50 prosent av Statfjord-lisensen.

Mobil

ble operatør, men inn i kontrakten ble det skrevet klausuler om at Mobil skulle lære opp Statoil til å bli et fullverdig oljeselskap for å kunne ta over driften av feltet etter at det var bygd ut. Knivene var slipt.

Det var enighet om å forsere utbyggingen, men arbeidet ble startet uten en ferdig plan for utbygging av feltet. Betongunderstellet til Statfjord A-plattformen var tegnet til et annet felt, og ingeniørarbeidet ble utført samtidig med utbyggingen. Mobil og dets amerikanske samarbeidspartnere ville ikke slippe nordmennene til i viktige jobber.

Kostnadene

steg mens arbeidet ble improvisert og forsert ute på feltet. Det oppsto brann i et av plattformskaftene sommeren 1978. Fem oljearbeidere mistet livet. Noen måneder tidligere hadde journalist Hanne Gamnes og jeg fått opplysninger som satte Dagbladet i stand til å beskrive omfattende svikt i byggearbeidene både når det gjaldt sikkerhet, planlegging og kostnadsstyring. Den tragiske ulykken svekket Mobils posisjon, og førte til omorganiseringer som stanset de villeste utskeielsene ute i havet. Statoil kunne sette makt bak kravene om arbeidsmiljø, kontroll og bredere norsk deltakelse.

Olje-Norge

slik vi kjenner det i dag, er et direkte resultat av visjonær handlekraft innenfor et politisk-industrielt miljø mer eller mindre knyttet til Arbeiderpartiet. Jens Christian Hauge og Finn Lied er to av de ruvende skikkelsene i dette miljøet. Arve Johnsen var deres elev. Deres ideer om et omfattende samspill mellom statlige myndigheter og næringsliv var avskydd i Høyre. Kåre Willoch var ideologisk overbevist motstander av det omfattende statlige engasjement som ble bygd inn i Statoil. Høyre foretrakk det halvstatlige Hydro ved siden av de internasjonale oljeselskapene og privateide etableringer som Det Norske Oljeselskap og Saga Petroleum. Arve Johnsen ble utpekt til selve erkefienden. Men ideene fant tilhengere i mellompartiene. Særlig i Senterpartiet, der Reidar Due kom til å spille en avgjørende rolle.

I dag

blir det tatt som en selvfølge at Statoil så raskt ble et fullt integrert oljeselskap, men Høyre-ideologene rundt Kåre Willoch holdt på å forpurre denne utviklingen da de fikk makt etter valget i 1981. Partiets oljetenker Hans Henrik Ramm ble statssekretær i Oljedepartementet. Han stoppet øyeblikkelig Statoils overtakelse av operatørskapet på Statfjord.

Knivene ble trukket, og teleksen som Ramm underskrev «etter fullmakt», sendte de politiske tungvekterne i felt. Statoil hadde en uvurderlig alliert i Høyres ingeniørpolitiker Arne Rettedal, som delte visjonene til Lied, Hauge og Johnsen om samarbeid mellom stat og næringsliv. Det ble utslagsgivende. Mot ingeniøren fra Rogaland som hadde bidratt avgjørende til å gjøre hjembyen Stavanger til landets oljehovedstad, måtte Willoch og hans unge markedsideologer gi tapt.

Det hjalp Statoils forsvarere at Mobil overspilte sin hånd. Selskapets ledelse i New York trodde de hadde fått en ny sjanse med regjeringsskiftet, men undervurderte motstanden. Resultatet ble en serie nye, nasjonale kompromisser om Olje-Norges og Statoils framtid. Og i 1987 ble Statoil operatør for driften på Statfjord. Visjonen var blitt til et oljeselskap.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media