Slaget om krona

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den såkalte fastkurspolitikken har vi formelt hatt siden 1994 som en viktig del av det såkalte solidaritetsalternativet. Men fastheten er etter hvert blitt meget fleksibel, og er nå omdefinert fra «fast» til «stabil».

De siste ukene har debatten om den norske pengepolitikken blitt høyrøstet og temperamentsfull. Grovt sett går frontene slik:

  • Det store flertallet av sosialøkonomene på - og med bakgrunn fra - Universitetet i Oslo, som tradisjonelt har rekruttert det overveiende antallet sosialøkonomer til departementene, står på fastkurs- eller stabilitetslinja.


  • Flertallet av handelshøyskoleøkonomene i Bergen, som i større grad rekrutterer økonomer til næringslivet, vil derimot ha inflasjonsmål. Det betyr at de ønsker at styring av inflasjonen skal være overordnet hensynet til valutakurs og høy sysselsetting.

På Stortinget støtter alle partiene unntatt Frp målet om stabil kurs. Frp vil ha inflasjonsmål og mener det vil føre til en rask rentenedgang. Finansdepartementet og de store organisasjonene i arbeidslivet er også tilhengere av stabil kurs, mens det er antatt at Norges Bank egentlig ønsker inflasjonsmål.

Vent og se

For å oppsummere: De som er mest opptatt av arbeidsmarkedet og høy sysselsetting vil ha en stabil kronekurs. De som arbeider mer mot penge- og valutamarkedet mener at kontroll med inflasjonen er viktigere. Og bakom synger ulike banker litt ulike strofer.

Trass i det stramme statsbudsjettet og trass i alle forsikringer fra finansminister Gudmund Restad og mange andre, unntatt Thorbjørn Jagland, om at norsk økonomi er ved meget god helse, vil ikke renta ned, eller rettere: Kronekursen vil ikke opp. Og da kommer renta heller ikke ned - godvillig.

- Vær tålmodige, la oss vente og se. Skift ikke pengepolitikk nå, det vil bare skape enda mer usikkerhet og tvil om norsk økonomi, sier toneangivende Blindern-økonomer, stortingsflertallet, LO og NHO.
- Legg om nå, straks. Dere ser jo at nåværende system ikke virker. Ved omlegging til inflasjonsmål vil vi få ned renta raskt, og unngå at norsk økonomi stuplander, sier en rekke handelshøyskoleprofessorer med påtroppende rektor Victor Norman i spissen.
Det samme sier bankenes «kjerringa mot strømmen», sjeføkonom Knut Anton Mork i Handelsbanken.

Etter hvert begynner stadig flere å mene som ham, også i enkelte andre banker. Men fortsatt er rådet fra sjeføkonomene i storbankene DnB og Kreditkassen at man skal besinne seg enda en tid og være sikker på at man får noe bedre før man skifter pengepolitisk regime.

Norges Bank-makt

Det er en utbredt oppfatning at Norges Bank ville foretrukket inflasjonsmålstyring. Det vil dessuten gi sentralbanken langt større innflytelse og makt enn i dagens regime, hvor det er regjeringen og Finansdepartementet (mange vil hevde omvendt) som bestemmer pengepolitikken.

Det hører med at tidligere sentralbanksjef Hermod Skånland, nå professor ved Handelshøyskolen BI, er en av de tyngre forkjemperne for inflasjonsmål og en uavhengig sentralbank. Men samtidig mener han at nåværende rentenivå er akkurat passe i forhold til situasjonen i norsk økonomi.

Så selv om han og Frp dermed havner i samme leir, er det nok fortsatt mye som skiller Hermod Skånland og Siv Jensen.

Lav oljepris

Den viktigste årsaken til at kronekursen svekkes er nok den lave oljeprisen. Men etter hvert som dagene og ukene har gått etter at statsbudsjettet ble vedtatt slik markedet vil ha det, nevner stadig flere at Bondeviks minikoalisjon er så notorisk svak at dens tillit i markedet har fått en varig knekk.

Derfor vil det kunne gå både vinter og vår før styrket kronekurs kan begrunne en rentenedsettelse.
Det er grunn til å anta at både Norges Bank og embetsverket i Finansdepartementet er enige med Hermod Skånland i at rentenivået nå er passe. Men både Bondevik og Restad har sagt at renta er for høy, og begge har behov for å vise handlekraft og styringsevne. Begge verker nok etter å gi folket en gave som kan styrke regjeringens anseelse. Men da må man først se klarere tegn til negativ utvikling og økende arbeidsledighet.

I går bekreftet Arbeidsdirektoratet sin prognose om tre prosent arbeidsledighet ved utgangen av 1999. Men embetsverket i Finansdepartementet velger å tro at det ikke blir økt ledighet, og da må Bondevik og Restad mene det samme.

Det blir spennende uker og måneder framover.