Slaget om midten

Høyre og Arbeiderpartiet må konkurrere om middelklassen, som avgjør valgene i Norge og de fleste andre vestlige, industrialiserte demokratier.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DESEMBER 1999 innkalte Høyre mediene til ftring på kaffebaren XO, off-Karl Johan i Oslo. Det var mye oljestekt paprika i maten og de blåhvite Høyre-brosjyrene var for anledningen pakket inn i svart sørgeomslag for å hippe dem opp. Jan Petersen hadde tilbrakt høsten langt ute på politikkens sidelinje etter at Bondevik vraket ham som budsjettkamerat. Tappert sto han likevel opp slik politikere skal i med- og motgang, og holdt et varmt foredrag om velsignelsene ved tilværelsen i opposisjon til en borgerlig regjering Høyre så gjerne skulle vært med i. Fra denne dødens posisjon lovet han likevel «å levere sine velgere» svært mye god høyrepolitikk fram til valget i 2001.

Tre måneder seinere leverte han i stedet sine velgere regjeringen Stoltenberg. Eller var det nettopp å holde ord? I Stortinget har disse to partiene stemt sammen i en rekke store saker, noe særlig SVs Kristin Halvorsen alltid passer på å få sagt de gangene hun slipper til i debattene. Mindretallsregjeringen Stoltenberg har en utydelig profil på mange felt, men den har vært lysende klar i sitt ønske om å få til «brede forlik» som inkluderer Høyre, i saker av såkalt nasjonal betydning.

MEN NÅ ER DET valgkamp, og Høyre og Arbeiderpartiet utpeker hverandre til hovedmotstandere. Den enes opptur og den andres nedtur på meningsmålingene innbyr til enda et forsøk på å todele det politiske landskapet i Norge. Med litt mer styringstillegg innebygd i valgordningen, kunne det til og med ha lyktes.

Hovedgrunnen til at Høyre og Arbeiderpartiet historisk har nærmet seg hverandre, er at de må konkurrere om den samfunnsklassen som i dag avgjør valgene i Norge og de fleste andre vestlige, industrialiserte demokratier. Arbeiderklassens barn har utdannet seg over i middelklassen. Den tilhørigheten handler om selvoppfatning, mer enn om inntektsnivå. En sykepleier som klager over lav lønn og tungt arbeid, definerer seg ikke som medlem av et proletariat, men en vidtfavnende middelklasse med høy utdanning og studielån. Fra den andre enden av skalaen kommer mellomlederen som er førstegenerasjons høytlønnet og gjør at det materielle spennet i den selvopplevde middelklassen favner nesten alle som avgir stemme ved valg.

DEN FORRIGE høyrebølgen som brakte Kåre Willoch til makten etter valget i 1981, var i fase med internasjonale trender som bar fram krav om skattelette og større individuell frihet. Eller sett nedenfra: mindre solidaritet og større ulikheter.

Arbeiderpartiet kom disse holdningsendringene i møte med det omstridte moderniseringsprosjektet i Arbeiderpartiet som Thorbjørn Jagland planla og Einar Førde målbar på partiets landsmøte i 1987. Gro Harlem Brundtland omsatte resultatene av denne prosessen til makt og tilstrekkelig sterke valg i 1989 og i 1993.

Arbeiderpartiet virker overraskende dårlig forberedt når «Slaget om midten» utkjempes ved årets valg. Foreløpig dominerer skatter og avgifter dagsordenen, noe som betyr at Arbeiderpartiet har mislyktes i å erobre debatten. Arbeiderpartiet taper alltid skattevalg.

DET ER LITT FOR TIDLIG å si om årets blir et skattevalg. Meningsmålingene tyder på at velgerflertallet bryr seg minst like mye om andre spørsmål, noe som har reist spørsmålet om velgerflertallet vandrer som et annet protesttog over til partier som ikke har hatt regjeringsmakt, eller som har vært lenge uten: i fjor høst til Fremskrittspartiet, nå til Høyre, og så til Sosialistisk Venstreparti?

De vinglende meningsmålingene bekrefter antakelig bare at den brede og selvbevisste middelklassen føler frihet til å velge fritt også i politikken. Dagens velgere føler seg verken født inn i en klasse eller inn i et bestemt politisk parti. Både Jan Petersen og Jens Stoltenberg prøver å ta konsekvensen av det når den ene «ikke vil selge skinnet før bjørnen er skutt» og den andre viser til valgene i 1993 og 1997, der Arbeiderpartiet på valgdagen fikk ti prosent høyere oppslutning enn i sine svake junimålinger.

FORLEDEN svarte statsministeren «oljefondet» da han ble spurt om årsaken til partiets problemer. Arbeiderpartiet har ikke funnet svaret på hvordan middelklassen her og nå skal få glede av pengebingen.

Jan Petersen har lyktes bedre med sin strategi, som har vært å kamuflere at heller ikke Høyre har løst dette problemet, det bare virker slik. Denne valgkampens foreløpig underkommuniserte faktum er at Høyre og Arbeiderpartiet er på milliarden enige om hvor mye oljepenger økonomien tåler før inflasjon utløser høye renter og andre nedkjølende tiltak. Den skatteletten som Høyre lover overklassen og middelklassen, skal dekkes inn med kutt i statens utgifter. Inntil videre vil ikke Petersen verken si når skatteletten skal fases inn, eller nøyaktig hva som må kuttes for å finansiere den.

DET ER HER både Stoltenberg og Jagland har satt inn sine første angrep på Høyre. De velgerne som settes i drift av denne bataljen håper Kjell Magne Bondevik å håve inn til seg og sentrumskameratene.

Foreløpig er det bare Fremskrittspartiet som vil gi middelklassen både i pose og sekk, og innføre store skattelettelser uten andre dype kutt enn luftpenger som de henter fra raust beregnete innsparinger av konkurranseutsetting i stor skala.