«Grotesk», og «absurd», sier Stein P. Aasheim (71)
Han er kjent blant annet for sin deltakelse på den norske Mount Everest-ekspedisjonen i 1985. Nå bruker han sterke ord om det som foregår på verdens høyeste fjell.
Bildene viser lange køer av folk som vil til topps - slik det har vært de siste årene.
- Da opplever du det groteske, bisarre, at folk dør foran dem, men de tråkker over dem for de kjenner dem ikke. Da vi var der, var det utenkelig at noe slikt kunne skje, sier Aasheim.
11 døde
Slik Dagbladet skrev tirsdag, kan årets klatre-sesong på 8848 meter høye Mount Everest bli den dødeligste siden 2014. Da døde 17 personer, ifølge «the Himalayan database».
11 personer har til nå mistet livet, og to er savnet, skrev The Himalayan på tirsdag. Torsdag melder samme nettsted at enda en klatrer er savnet, og enda gjenstår noe av sesongen.
Slik Dagbladet skrev tirsdag, skal rundt 500 personer ha gitt seg i kast med Everest den siste uka.
- Ingen kjenner ansvar for de andre, og folk går i kø og hoper seg opp. Den som må returnere, kommer ikke forbi køen, og må bevege seg motsatt vei på «autobahn», sier Aasheim.
«Happiest ever»
Han forteller at den norske 1985-ekspedisjonen var blant de siste da det bare ble gitt tillatelse til én ekspedisjon per rute per sesong.
- At vi var der alene, blir spesielt først i ettertidas lys, sier han.
De påfølgende åra skjøt kommersialiseringen fart. Antallet klatrere og ekspedisjoner gikk rett til værs.
Dermed ble 1985-ekspedisjonen, hvor Aasheim deltok sammen med kjente klatrere som Arne Næss jr., Ralph Høibakk og Bjørn Myrer Lund, blant de siste hvor klatrerne var alene i fjellet.
- Everest var fantastisk. Det var et eventyr, og vellykket. Vi fikk mange på toppen, og var gode venner. I Nepal gikk vi i mange år under betegnelsen «the happiest Everest expedition ever».
Hvor unikt dette eventyret var, forsto Aasheim fullt ut først i ettertid.
- Grotesk
- Det er først når du ser hva som har skjedd i årene etterpå, at du tenker at vi var privilegerte som fikk oppleve verdens høyeste fjell uten det kommersielle og groteske sirkuset som foregår nå.
I den tynne lufta over 8000 meter brytes kroppen raskt ned, hvis noe skulle svikte slik at oppholdet forlenges. I tillegg må klatrerne gjennom et rundt 1000 meter høyt isfall, hvor store blokker kan rase ut.
Skrekkår: Dødeligste på lenge
Likevel er ikke dette nødvendigvis den største trusselen, for dem som prøver å nå toppen i store skarer.
- De passer jo ikke på hverandre, for de kjenner ikke hverandre!, sier Aasheim.
Han forklarer dette med tilstrømmingen av hundrevis av deltakere, organisert av et tosifret antall turoperatører.
- Kritikkverdig
At de som går i kø ikke alltid er trent for oppgaven, gjør ikke saken bedre.
- Det er ikke nødvendigvis folk med fjell- eller turerfaring i det hele tatt som er der oppe, sier Aasheim.
Han innrømmer at han kanskje sitter i glasshus, som en av de siste heldige som var alene på Everest, og understreker at han ikke kritiserer enkeltpersoner.
- Blant disse er det sikkert erfarne, rutinerte og sympatiske folk, men fenomenet, det store bildet, er kritikkverdig i aller høyeste grad.
- Hvem har ansvaret?
- Det må være nepalske myndigheter.
Lakmustesten
At massetrafikken mot toppen får fortsette, forklarer Aasheim med de store pengene som ligger i det.
Han synes folk som drømmer om sitt livs eventyr, bør velge noe de selv er i stand til å gjøre, uten å være prisgitt andres vurderinger, og synes motivasjonen bør være noe annet enn å legge bilder ut på Instagram.
- Dra på tur og hold kjeft! Folk kan spørre seg selv: Ville jeg gjort dette hvis det skjedde i all hemmelighet? Er dette noe jeg ville gjort om jeg ikke hadde en Instagram-konto? Det er lakmustesten, sier Stein P. Aasheim.
