Slår tilbake

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORSK-SOMALISKE Amal Aden beskylder Hege Storhaug og Human Rights Service (HRS) for å ha truet og avlyttet henne. Aden er en tøff somalisk kvinne som med boka «Se oss» (2008) tar et oppgjør med vold mot barn, khat- og trygdemisbruk i det somaliske miljøet. Hege Storhaug er omstridt politisk aktivist, islamkritiker og støttespiller for tidligere likestillingsminister Karita Bekkemellem (Ap) og Siv Jensen (Frp). På agendaen har Storhaug blant annet kampen mot hijab, tvangsekteskap og kjønnslemlesting.

ADEN HEVDER i Klassekampen at Storhaug har presset og manipulert henne. Hun føler seg personlig krenket. Påstandene har vært tema for møter i departementene. Storhaug avviser all kritikk, men HRS innrømmer at Aden er blitt avlyttet. Begrunnelsen skal ha vært at de tok henne i feilinformasjon – og som daglig leder Rita Karlsen sier i Dagbladet: HRS har erfaringer med hvilke beskyldninger som kan komme. Det er ikke første gang ofrene snur seg mot HRS.

AMAL ADEN er en varsler. Hun og barna hennes er nå mer utsatt i det somaliske miljøet enn noensinne. Etter at intervjuet med Aden sto på trykk, la Storhaug ut en kommentar på hjemmesiden til HRS. Her kritiserer hun Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen for å ha satt Aden i fare. Omsorgen virker hul. For i samme kommentar blåser Storhaug selv Aden som kilde for HRS – og gir dermed langt farligere informasjon enn KK. Samarbeidet var hemmelig og kortvarig, prosjektet var å avdekke kjønnslemlestelse. Det er kjent at de fleste anmeldelsene om kjønnslemlesting de siste månedene kommer fra HRS. Både på og mellom linjene gir Storhaug inntrykk av at Aden har vært en hovedkilde. Aden benekter rollen som «Deep Throat», hun sier hun var tolk. Men det somaliske miljøet vil nå tro at hun er hovedkilden. Mitt spørsmål er: Hvordan kan Storhaug som kritiserer KK for å skade Aden, selv gå aktivt inn for å skade henne? Aden ofres for å redde eget skinn. Det er ufint og uprofesjonelt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HVA SOM VIRKELIG har skjedd i saken, vet bare partene. Hvis beskyldningene har hold er det meget alvorlig for en organisasjon som mottar nærmere to millioner kroner i statlig støtte. I Dagbladet sier Storhaug at det er tredje gang i løpet av sju år hun og HRS «blir angrepet av innvandrerkvinner med udokumenterte påstander som gjengis ukritisk i media». Det er nettopp poenget. Storhaug slår igjen hardt tilbake. Det var heller ingen selvkritikk eller ydmykhet å spore da de unge jentene Kadra, Nadia og Saynab gikk offentlig ut mot Storhaugs metoder i 2004. Jentene ble mistenkeliggjort. VG ble dømt i PFU. Kritikken mot Storhaug går igjen ut på at hun skyver opprørerne/varslerne/ofrene foran seg. Men hennes legitimitet som aktivist og støttespiller er bygget opp gjennom hennes nærhet til minoritetskvinner som utsettes for vold og tvang. Den humanistiske overbygningen slår sprekker.

JOURNALISTEN Storhaug ble kjent da «Rikets tilstand» i TV 2 med hjelp av Kadra Jusuf avslørte at imamer i moskeer i Oslo støttet kjønnslemlesting. Men samarbeidet skar seg. Journalist Gerhard Helskog sier i Klassekampen at Storhaug ikke klarte å verne kilders anonymitet og at han oppfattet at hun tråkket over folks grenser. Det er et kjent fenomen at idealister kan bli vel iherdige for å nå fram med sitt viktige budskap. Brennende sjeler omskapes til en ganske så tøff interesseorganisasjon. Risikoen er at målet helliger middelet.

HUN SKAL HA ROS. Helt fra hun dukket opp i avisredaksjonene for 15-20 år siden, har Hege Storhaug vært tidlig ute. Feministen snakket høyst og intens om tvangsekteskap og konedrap mens politikere og vi journalister sov i timen (og lullet oss inn i ensidig fargerik idyll). Rolleblandingen som journalist, debattant, hjelper og ekspert var tidligere problematisk. Etter at Storhaug startet Human Rights Service i 2001 har hun hatt en klar rolle – som aktivist og støttespiller for Fremskrittspartiets innvandringspolitikk. Hun utropte Siv Jensen til Norges fremste feminist. Men det var Karita Bekkemellem som trakk Storhaug inn i varmen som viktig premissleverandør og rådgiver.

STORHAUG ER kontroversiell, særlig blant journalister og folk på venstresida. Men mange – også mine røde feministvenninner – roser henne for å være tøff og frittalende. Den som roper når andre feminister feiger ut. Å si ifra er blitt et politisk mantra i integreringsdebatten, ikke å finne konstruktive løsninger. Dermed males bildet stadig mørkere, mer generalisert og spekulativt.

Storhaug er påvirkningsagent og debattant, men har aldri virket interessert i å diskutere med minoritetskvinner. Hun snakker helst om dem. Storhaug lever av sin troverdighet. Den er igjen blitt svekket.