Slåss for Palestina og ettermælet

- Personligheten hans må ta mye av skylda for fredsfiaskoen, fastslår en Arafat-ekspert. 72-åringen kan være på vei ut etter over et halvt århundres væpna kamp. Les historien om Yassir Arafat!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var en populær president som mandag morgen satte seg inn i det jordanske militærhelikopteret for å besøke ruinene i Betlehem, Nablus og Jenin. Etter et halvt års husarrest, kan han igjen reise rundt og motta folkets hyllest. Årene som mislykket og kritisert president synes å være over. 72-åringen har gjenoppstått som den populære geriljalederen og symbolet på palestinernes frihetskamp.

- Hvorfor ga Arafat opp forhandlingene i 2000, og i stedet ildnet folket sitt til kamp? Han er gammel og opptatt av hvordan han vil bli husket. Arafat ønsker ikke å bli husket som den som inngikk alle de smertefulle kompromissene for å oppnå en fredsavtale med israelerne. Han vil heller være en helt enn en leder, skriver bladet Time i en Midtøsten-analyse.

I fredelige perioder klager folket over korrupsjonen og de inkompetente palestinske selvstyremyndighetene. Når kampene raser, sluttes rekkene og popularitetskurven til Arafat fyker i været.

Må få viljen sin

Redaktør Gerald Butt i Middle East Economic Survey skriver om en mann som hele livet har vært livredd for å dele makta eller å delegere ansvar. Arafat er en fantastisk leder, men en elendig organisator og forhandler. Under fredsforhandlingene har han tviholdt på styringa fordi han har fryktet at en suksessrik palestinsk forhandler skal utfordre ham som leder. 72-åringens enorme arbeidsmengder og diktatoriske lederstil har slitt ham ut og gjort ham mindre populær.

- Det er mulig at Arafat dør før han oppnår sitt livs mål. I så fall dør han som en slagen mann, og hans dårlige personlige egenskaper må ta mye av skylda for fredsfiaskoen, skriver Butt i en analyse for BBC.

Helt fra starten som geriljaleder i 60-årene, avslørte han seg som en kontrollfreak som ikke gikk av veien for å bruke bestikkelser og trusler. Han manglet heller ikke mot da han ledet kampstyrkene sine i angrep mot israelerne. Ifølge forfatteren av en Arafat-biografi utviklet han i ung alder et voldsomt behov for å være den ubestridte lederen som alltid fikk viljen sin. Målet helliget alltid midlene for Arafat.

Vil utvise Arafat

Denne kompromissløse lederstilen er mye av årsaken til at stadig flere ser seg om etter andre palestinske ledere for å få fredsforhandlingene i gang igjen. Statsminister Ariel Sharon har avfeid PLO-lederen som «irrelevant», og har sagt at han angrer på at de ikke drepte PLO-lederen da de hadde muligheten under Libanon-okkupasjonen i 1982. Den israelske regjeringa vil ikke forhandle med Arafat lenger, og forlanger nye palestinske ledere som er forpliktet til fred.

Også amerikanerne etterlyser omfattende reformer innen de palestinske selvstyremyndighetene. Israelske kilder hevder at George W. Bush har gitt opp Arafat, men dette blir avvist av Det hvite hus. En mulighet er at andre palestinere får ansvaret for politikken, og at Arafat henvises til en symbolsk rolle i selvstyremyndighetene. Få Arafat-kjennere tror 72-åringen vil gi fra seg styringa frivillig for å bli en gallionsfigur uten makt.

Eks-statsminister Benjamin Netanyahu forlanger at Arafat utvises fra de okkuperte områdene. Selv var den palestinske presidenten sikker på at hans siste time var kommet da hovedkvarteret hans ble beleiret i vinter. Problemet er at ingen vet hvem som i så fall vil ta over som palestinernes leder.

Mer om Arafat

Helt fra starten har han overdrevet og laget myter om seg selv. Blant annet ved å lyve på seg å være født i Jerusalem.

Drømmen om den palestinske staten har han hatt siden han smuglet våpen fra Egypt på 40-tallet.

Hva tenker de? Inni hodet til Arafat og Sharon.
Arafat tjener på krigen. Selvmordsbomberene er hans hær.

Ifølge israelske kilder har president Bush gått med på å legge fredsforhandlingene på is til Yassir Arafat er fjernet.

Tre grupper kan overta for Arafat - hans egne undersjefer, palestinske intellektuelle eller islamske ekstremister.

Den egentlige forklaringa på hvorfor Israel satte Arafat i husarrest og hvorfor raseriet koker i Midtøsten.

- Arafat er den eneste palestinske adressen vi kan henvende oss til. Dessuten er han folkevalgt, sier sjefen for den israelske militære etterretninga.

- Hvis de dreper Arafat, bryter helvete løs. Da er det bare å glemme fredsprosessen de neste ti årene, sier en framstående arabisk diplomat til Time.

Historien om Arafat

Uansett hva Arafats videre skjebne blir, har han for lenge siden skaffet seg en plass i historien. Dette er fortellingen om mannen som ble symbolet på palestinernes frihetskamp:

  • Mohammed Abdel-Raouf Arafat al Qudwa al-Hussein ble født 24. august 1929 i Kairo, Egypt. Han var sønn av en velstående kjøpmann, men ble som 4-åring sendt til en onkel i Jerusalem da moren døde. Landet var under britisk styre, men allerede da merket han konflikten mellom araberne og jødene som immigrerte dit for å kreve landet som deres gud hadde lovet dem.
  • Arafat utdannet seg til sivilingeniør ved Universitetet i Kairo. Han studerte også jødisk liv og litteratur, og etter andre verdenskrig hadde han blitt palestinsk nasjonalist. I 1946 begynte han å smugle våpen til palestinerne fra Egypt.
  • FN vedtok året etter å dele Palestina i en jødisk og en arabisk stat med Jerusalem som internasjonal by. Rasende nabohærer fra Libanon, Syria, Jordan, Egypt og Irak invaderte den nye jødiske staten i 1948, men ble slått av jødene. Det resulterte i at 750 000 arabiske palestinere ble statsløse. Yassir Arafat var på vei for å slåss mot jødene sammen med sine arabiske våpenbrødre, men han forteller at araberlandene ikke ønsket hjelp fra væpna palestinere. De ble fratatt våpnene og sendt vekk.
  • 50-tallet var Arafat innrullert i den egyptiske hæren, og i 1956 deltok han i krigshandlinger under Suez-krisen.
  • Etter å ha hengt vekk uniformen, flyttet Arafat til Kuwait for å jobbe som ingeniør. I 1959 formet han Fatah-bevegelsen sammen med andre eksil-palestinere. Målet var et fritt Palestina for palestinere. Sammen med andre likesinnede grupper dannet de i 1964 PLO (Palestine Liberation Organization). Allerede året etter rettet de geriljaangrep og terroraksjoner mot israelerne.
  • Under seks-dagers-krigen i 1967 tok Israel Golanhøyden fra Syria, Vestbredden fra Jordan og Gaza og Sinai fra Egypt. Året etter gikk det ikke like bra da israelske tropper fikk juling av Fatah da de gikk inn i Jordan. Det var en stor PR-seier for Arafat og organisasjonen hans.
  • I 1971 måtte palestinerne forlate Jordan etter å ha røket uklar med myndighetene. PLO opprettet hovedkvarter i Libanon og fortsatte angrepene mot Israel derfra. På 70-tallet utførte de flere spektakulære flykapringer og andre terroraksjoner som skaffet bred internasjonal mediedekning. I 1972 drepte Svart September israelske OL-deltakere i München. Selv om det aldri ble bevist at Arafat var involvert, svertet dette ryktet hans. Likevel fikk han tale for FN i 1974, og PLO fikk observatørstatus i verdensorganisasjonen.
  • I 1982 invaderte Israel Libanon og ødela PLO-basene. Et nytt hovedkvarter ble satt opp i Tunisia, og PLO ga sin støtte til palestinere som gjorde opprør inne i de okkuperte områdene. I 1988 erklærte Arafat en selvstendig palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza. Samtidig tok han i FN avstand fra terror og anerkjente Israels rett til eksistens. Innen utgangen av året hadde 70 land anerkjent PLO.
  • To år seinere begikk Arafat sin kanskje største tabbe. PLOs internasjonale velvilje smuldret hen da de støttet Saddam Husseins Kuwait-invasjon. Dermed mistet de den økonomiske støtten fra oljearaberne, og etter Golfkrigen var PLO bortimot penge- og venneløs. Det eneste gangbare alternativet var å forhandle fram en fredsavtale med israelerne - fra en svært svak forhandlingsposisjon.
  • I 1993 skrev Arafat og statsminister Yitzhak Rabin under på Oslo-avtalen som la rammene for en framtidig fredsavtale. Sammen med utenriksminister Shimon Peres fikk de Nobels fredspris for avtalen som gikk ut på at israelske styrker skulle trekke seg gradvis ut av Vestbredden og Gaza.
  • I 1996 gikk palestinerne til stemmeurnene, og Yassir Arafat ble valgt til president for de palestinske selvstyremyndighetene. Bistandsmilliardene strømmet inn, men i stedet for å øke levestandarden til folket, valgte Arafat å bygge opp flere sikkerhetsstyrker. Dårligere levekår og en rekke korrupsjonsanklager gjorde at PLO-sjefen mistet mer og mer støtte blant palestinerne.
  • Sommeren 2000 avslo Arafat tilbudet som israelerne ga under Camp David-forhandlingene. Det var det beste tilbudet de noen gang hadde gitt, men den palestinske presidenten ville ikke forhandle videre. Han dro hjem og bidro til å hisse opp folket sitt. Det hele eksploderte da opposisjonspolitikeren Ariel Sharon provoserte ved å besøke helligdommen Haram al-Sharif i Jerusalem i september 2000.
  • 13. mai 2002 forlot Arafat Ramallah for første gang på et halvt år etter å ha vært holdt i husarrest. Samme dag fikk eks-statsminister Benjamin Netanyahu Likud-partiet til å vedta at de aldri vil godta en palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza. Partileder og statsminister Ariel Sharon forlot salen i protest.
<B>OVERLEVDE: PLO-lederen inspiserer bombeskadene i Beirut i 1982. Statsminister Ariel Sharon angrer på at de ikke drepte Arafat under Libanon-invasjonen.
<B>HISTORISK AVTALE: Statsminister Yitzhak Rabin tar handa til Arafat på plenen foran det hvite hus 13. september 1993.
<B>FIKK OPPMERKSOMHET: På 70-tallet kapret palestinerne flere passasjerfly. Her ser vi eks-statsminister Ehud Barak som ledet storminga av et kapret fly i 1972.
<B>FOLKEHELTEN: Arafat lar seg hylle i Jenin 13. mai. Ti dager etter å ha blitt sluppet ut av husarresten, dro han for å se på ødeleggelsene på Vestbredden.
FORVANDLINGEN: PLO-sjef Yassir Arafat stemmer i presidentvalget i januar 1996. Geriljalederen lyktes ikke like godt som ansvarlig statsleder.
<B>BER VESTEN PRESSE ISRAEL: Bondevik og Arafat møter pressen etter en arbeidslunsj i Oslo 31. oktober 2001.
SIGNINGSFERD: Yassir Arafat forlater Ramallah for å se resultatet av israelernes herjinger på Vestbredden.