Slåss om midtfeltet

Carl I. Hagen har i lang tid gitt Kjell Magne Bondevik en politisk drømmeposisjon. Nå er Hagen i ferd med å gi den tilbake til Odd Roger Enoksen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET SISTE ÅRET har Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet tatt nesten all oppmerksomhet fra de andre partiene. Partiets eventyrlige vekst i høst snudde nærmest opp ned på norsk politikk. Frp ble landets største parti. Det politiske tyngdepunktet ble flyttet fra venstre mot høyre. Meningsmålingene har i månedsvis gitt rent «borgerlig» flertall, med Frp, Høyre, KrF og Venstre langt over midtstreken i mandatfordelingen. Kjell Magne Bondevik og KrF var plutselig i den situasjon at hans valg av alliansepartnere ville avgjøre hva slags regjering landet ville få, dersom altså valgresultatet ble slik som meningsmålingene lenge antydet. Alle veier til flertall gikk gjennom KrF. Ikke rart Bondevik smilte sitt mest skjelmske smil.

NÅ ER DRØMMEPOSISJONEN TRUET. Hovedårsaken er selvsagt velgerflukten fra Frp. Det kan se ut som Hagens utrenskningsaksjoner har kostet mer enn han har gjort regning med. Faren er også overhengende for at det kan koste enda mer enn vi har sett på meningsmålingene så langt. Dag Danielsen og Fridtjof Frank Gundersen får neppe nok stemmer til å bli representert på Stortinget, men de kan få nok til å fravriste Frp mandater. Vidar Kleppe har tilsynelatende så stor oppslutning på Sørlandet at han stjeler Frp's mandat i Vest-Agder. Vi kan heller ikke se bort fra at Vidar Kleppe kan havne på vippen. Det er en situasjon de fleste politikere vil oppleve som et tennerskjærende mareritt.

MER SANNSYNLIG er det at Senterpartiet kan gjenvinne sin posisjon i det strategiske midtfeltet, som partiet har visst å utnytte i over 35 år. Sp-landsmøtets mange svingslag mot KrF vitner om et sterkt behov for egenmarkering. Jeg vil anta at Sp-ledelsen igjen ønsker å bli større enn KrF. Det skal noe til å lykkes med det, men KrF har vist sviktende form på noen meningsmålinger i det siste. Lettere vil det imidlertid være for Sp å bli så stort at det får samme strategiske posisjon som nå: Da vil det fortsatt være Sp, og ikke KrF, som bestemmer hvilken vei flertallet skal bikke, enten det gjelder regjeringsdannelse eller sykelønnsordning.

DENNE POSISJONEN kan Sp beholde med hjelp fra andre enn Hagen. Jo større oppslutning Ap får, og jo større oppslutning SV får, desto mindre behøver Senterpartiet være for likevel å være i nøkkelposisjon. Skjer det, ligger mulighetene åpne for både en Ap-sentrum-regjering, en Ap-SV-Sp-regjering eller en mindretallsregjering av Ap med mer eller mindre forpliktende støtte fra sentrum eller sentrum-SV. Alt dette er bedre for Ap enn alternativene: en svak sentrumsregjering som lever på Høyre-partienes nåde, eller en utvidet sentrum-høyre-regjering. Når det gjelder styrkeforholdet mellom Senterpartiet og KrF, er Ap ambivalent. Både EU-prosessen og moderniseringen av offentlig sektor vil gå lettere dersom KrF behersker midtfeltet i Stortinget. KrF er mer pragmatisk i EU-spørsmålet og åpnere for mer effektiv tjenesteproduksjon i kommunene enn Sp og SV. På den annen side er faren for at Bondevik kryper mot Høyre og lager borgerlig-light-regjering overhengende.

DEN SOM LESER Senterpartiets program, vil nesten kunne oppleve partiet som mer sosialdemokratisk enn Ap selv. Senterpartiet framstår som et Ap anno 1985. Per Olaf Lundteigen ser sitt snitt til å stjele Ap's gamle slagord «By og land, hand i hand». Det kan selvsagt friste en del av Ap's velgere i distriktene. Ap-leder Thorbjørn Jagland har, om ikke annet så av ren høflighet, åpnet for å diskutere norsk EU-medlemskap i valgkampen. Skulle en slik diskusjon tenne gnister, kan det raskt gi Sp tilsig. Og skulle det være noe i formodningen fra NRKs programleder Erling Lægreid om at urbanismebølgen er på midlertidig retur, kan tyngdepunktet i norsk politikk være i ferd med å flytte fra Kjell Magne Bondevik til Odd Roger Enoksen. Et lite skritt for menneskeheten, men et formidabelt skritt for Sp.