Slavisk union

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I dag skal Hviterussland og Russland undertegne unionspakten. Seremonien skulle ha foregått i forrige uke, men ble utsatt, angivelig på grunn av president Jeltsins sykdom. At begivenheten foregår nettopp i dag, synes likevel å ha andre årsaker: 8. desember 1991 ble «Den slaviske union» opprettet mellom Russland, Ukraina og Hviterussland. Den ble seinere utvidet til «Samveldet av uavhengige stater» (SUS), men gjenopplives i dag.
  • En reell union mellom de to landene er skutt ut i framtida - foreløpig dreier det seg mer om en intensjonsavtale. En union som også omfatter Ukraina, er det ingen som lenger snakker åpent om. Likevel kan dagens begivenhet tydes som et viktig tegn på utviklingen både i russisk politikk og i den globale maktpolitikken.
  • I Hviterussland lever Sovjetunionen videre så vel økonomisk som politisk. Noen kommunisme finnes riktignok ikke, ikke engang i festtaler, men under president Lukasjenko har landet utviklet seg til noe i nærheten av et sultanat. Selv om Lukasjenko for bare et par uker siden lovet friere forhold for opposisjonen, preges landet av mangel på ytringsfrihet og de mest elementære menneskerettigheter.
  • Situasjonen i Russland lar seg ikke uten videre sammenlikne med Hviterussland, men i forbindelse med Tsjetsjenia-krigen har vi sett en ensretting av mediene også der. Samtidig ligger Jeltsins utkårete, Vladimir Putin, best an til å overta presidentmakten etter valget til sommeren. Også over ham hviler Sovjetunionens skygge - taler han aldri så varmt om økonomiske reformer.
  • Bakgrunnen for unionen må likevel søkes i utenrikspolitikken. Med NATOs utvidelse, og seinere krig i Serbia, er Russlands avstand til Vesten kommet for en dag. At president Sjevardnadse har bedt om georgisk medlemskap i NATO, gjør ikke situasjonen bedre, sett fra Russland. Og sett fra Moskva truer muslimske opprørere landets enhet. Derfor et skritt mot en «slavisk union». Derfor avhenger også utviklingen i en slik union ikke bare av innenrikspolitiske forhold, men av hvilket maktspill utenverdenen tillater seg å bedrive.