Slekta er verst

Miljøvernminister Guro Fjellanger får så ørene flagrer for sine standpunkter i Kyoto. Hun innhentes av sin fortid som miljøaktivist, og anklages for svik og unnfallenhet av dem som står henne nærmest. Slekta er verst, som reven sa, han fikk røde hunder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå er det ikke noe nytt i politikken at politikere møter seg selv i døra på denne måten. De organiserte interesser har siden midten av forrige århundre vært treningsarena for politikere. Det gikk en rett linje fra lokalt avholdsarbeid til rikspolitisk innsats for Venstre, det har alltid vært et symbiotisk forhold mellom LO og Arbeiderpartiet, og engasjement for riksmålets sak kunne føre til en stortingsplass for Høyre.

  • Men i dag er aksjonene snevrere og langt flere enn de var tidligere. Samtidig er deres oppdrag som treningsarena for politikk blitt viktigere fordi partiene forvitrer som levende organisasjoner. I dag går unge mennesker inn i ensaks-aksjoner for å få utløp for sitt samfunnsengasjement, mens de politiske ungdomsorganisasjonene må ty til premier og medlemskort på billigsalg for å få de unge med. De unge er opptatt av saker, ikke av partier. Helheten skyves i bakgrunnen for enkeltheten.
  • Samtidig står det kamp om hegemoni også innenfor de enkelte saksområder. Det gjelder å være mest for en sak, det er viktig å ha de klareste standpunkter og de enkleste budskap. Ta f eks det som er Guro Fjellangers fagområde: Her kjemper et halvt dusin organisasjoner og stiftelser om medlemmers gunst eller sponsorers bevilgninger. Og hva kjemper de ikke for: selve jordas videre eksistens. Ingen av dem kan være fornøyd med en regjerings kompromisser om utslipp, og aller minst når det dreier seg om internasjonalt diplomati. Problemet for Guro Fjellanger er at hun på sett og vis har gjort politikk av sin dyd. Hun er som en biskop som blir påtruffet med buksene nede.
  • En måte å komme ut av dette dilemmaet på, er å henvise sakene til folkeavstemning. I Sverige gjorde man det med kjernekraftspørsmålet. Det var en varm potet som ansvarlige politikere hadde problemer med å holde i hånden. Her i landet var brennevinsforbudet like etter første verdenskrig en slik sak. Og spørsmål om språk i skolen har vært avgjort av lokale avstemninger siden slutten av 1800-tallet. Da koples enkeltsakene fra helheten og ansvaret for den politiske løsning overlates til folket, mens aksjonistene går fri også om de kommer i ansvarsposisjon. Se på Kjell Magne Bondevik: uten å rødme reiser han rundt i Europa som om Norge var medlem av EU, til tross for at han kjempet drabelig mot norsk medlemskap.
  • Aksjonsgruppenes viktigste ressurs er deres adgang til mediene. Den som sikrer seg adgang til avisenes førstesider og fjernsynets nyhets- og debattprogrammer, behersker de moderne talerstoler. De blir lagt merke til, og veien fra aksjon til posisjon kan bli kort. Jeg tror vi vil oppleve mange statsråder i samme situasjon som Guro Fjellanger. Anne Holt opplevde noe liknende da hun ble justisminister og fikk ansvar for flyktningpolitikken, det samme gjorde hennes etterfølger Gerd-Liv Valla. Begge hadde offentlig ment sterke ting på sitt fagområde.
  • Men mediene er utro forbundsfeller. De kan nok være aksjonistenes beste venn, men de kan fort også bli deres verste fiende når aksjonisten bytter kappe og blir ansvarlig politiker. For de avideologiserte mediene har en tendens til å klistre aksjonistene sterkt til deres saker. Da er det lett å bli innhentet av fortida. Det meste er jo teipet, det er bare å spille båndet fra et tidligere intervju og si: «Dette sa du for to og et halvt år siden, og nå sier du noe helt annet. Kan du forklare det?»
  • Det vil alltid være en motsetning mellom det ideelle og det mulige i politikken. Men det evige spørsmål om det er mulig å ha makt og likevel ha rene hender, vil kunne bli mer påtrengende jo mer ensaksorganisasjonene og aksjonsgruppene blir rekrutteringsmark for politikken. I vestlig tradisjon har det vært mange intellektuelle som har gjor det til en dyd å holde seg borte fra politikken fordi deltakelse i politiske organer er uforenlig med den intellektuelles krav til ærlighet. Men en miljøaktivist kan ikke godt gjøre som Voltaires Candide: trekke seg tilbake fra samfunnet og dyrke sin hage.