Slik Ali ser det

Det er på tide å spole tilbake: En blødende, alvorlig skadet mann i parken fikk ikke hjelpen han skulle ha fått, skriver Trude Ringheim.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅ ER DET to ofre: Ali Farah som ble forlatt. Og ambulansesjåfør Erik Schjenken som forlot Ali. Schjenken sto fram i A-magasinet og fortalte hvor tøft han har hatt det etter det som skjedde i Sofienbergparken 6. august i fjor. På sju minutter gikk han fra å være en anonym ambulansesjåfør til å bli hele Norges største rasist, skrev Aftenposten. Stemningen har snudd. Schjenken får massiv støtte. De som har ventet på anledningen, er på banen. Folk som før var opprørte, mener «saken har mange sider». Har den virkelig det?

RASISMESPØKELSET må begraves, ropes det. For rasismen eksisterer ikke, bare i de paranoide hodene til innvandrerne.

Etter Ali Farahs kronikk i Ny Tid der han går til frontalangrep på det nye offeret, ambulansesjåføren, får Ali trolig opinionen mot seg. Han gjør saken og seg selv en bjørnetjeneste. Det han skriver er drøy og usaklig kost. Han kaller Schjenken for en selvopptatt mann som leker russisk rulett med andres liv. Så putter Ali ham i den store, svarte sekken sammen med all urett som den hvite mann har begått mot den svarte mann siden kolonitida. Helge Hjort, Alis advokat, forsøker febrilsk å få saken tilbake på sporet.

I FØRSTE FASE lå han dette handler om, i koma på Ullevål sykehus. Ali merket verken sjokkbølgen eller sympatien som strømmet over landet. Til jul smilte en takknemlig Ali med samboer Kohinoor Nordberg og deres lille datter på NRK. Offeret oppførte seg korrekt. Og vi husket fremdeles hvordan han ble omtalt på lydloggen til ambulansetjenesten.

ALI SKRIVER om sånne som han. Fram til han var 18 år var han papirløs og uten noen rettigheter. Han sier vi ikke aner hva hans norske pass har kostet ham. Han sier at svarte alltid må betale en høyere pris. Poenget er at vi vet veldig lite om hvordan det er å være Ali. Han tolker som alle andre, sine opplevelser inn i et bakteppe av tidligere opplevelser og felles erfaringer. Han befant seg ikke på et nullpunkt da hodet hans smalt i asfalten.

Erik Schjenken har selvsagt rett til å fortelle sin versjon. Han har utvilsomt hatt det vondt. Men Ali har en verre historie å fortelle. Det er ingen tvil om hvem som lå nede først.

GÅR DET AN å handle 10 prosent rasistisk? Selvsagt. Det kan fins rasistiske elementer/overtoner i våre fordommer og handlinger. Herregud, jeg kjenner ingen som er null prosent rasist. Ingen orker å tolke verden uten å forenkle grovt og kategorisere. Jeg tror fortsatt det skjedde omtrent sånn: Sjåførene kom til Sofienbergparken på Grünerløkka, østkantens mest populære park som barnefamilier og innvandrere elsker, men der det også vanker hasjrøykere og frikere. Sjåførene så en blodig afrikaner og hans frikete, afrikanske venner og koblet straks til rus. Jeg tror de så en somalier, en svart mann. Og denne mannen tisset på dem. Men, nei, jeg var ikke der, og slett ikke inne i Schjenkens hode. Men jeg tror ikke det som skjedde med Ali ville ha skjedd med en hvit mann. Kanskje heller ikke med en svart mann i veldig dyr dress.

ALI-SAKEN BLE KJAPT intens i offentligheten. Den var den berømte dråpen. Overtrampet var så tydelig. Mange med minoritetsbakgrunn som selv har opplevd rasisme og diskriminering, følte de sterke reaksjonene på sviket mot Ali som en oppreisning. Ali var et etterlengtet offer. Mange av oss reagerte også sterkt fordi vi har reagert så altfor lite før. Vi husket våre unnlatelsessynder. For vi ser at det skjer. For vi unngår ikke så se hvem som ikke slipper inn på utestedene. Hvem vekterne alltid følger etter. Og hvem leier ut sokkelleiligheten sin til en somalisk familie?

Men hvem sine synder skulle Ali sone for da han ikke ble tatt med i Sofienbergparken? Det er bekvemt for oss å putte all vår dårlige samvittighet inn i fordømmelsen av to ambulansesjåfører. Sirkelen blir fullført hvis vi igjen gjør dem, sjåførene, til ofrene – vi tilgir dem som vi først dyttet all vår egen dårlige samvittighet over på. Da blir bare en mann stående som «skurk»: Ali.

MANGE SIER AT dette (bare) handler om hvordan alle svake grupper behandles; rusmisbrukere, sosialklienter og innvandrere. Men rasismen kan ikke skyves bort, verken den strukturelle eller den subjektivt opplevde. Nå må vi komme videre.

Jeg forstår ikke hvorfor ambulansesjåføren ikke har gitt Ali og Kohinoor en uforbeholden unnskyldning for lenge, lenge siden. Schjenken sier begge parter opplevd mange av de samme mekanismene på hver sin side. Men når ble de likestilte parter? Premissene for unnskyldningen skurrer og sperrer for forsoning.