Slik ble Gerhardsen reddet fra dødsleiren

Ved årsskiftet 1944 lå Einar Gerhardsen på sykestua i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen nord for Berlin. Gerhardsen led av bronkitt. Han ble pleid av medfangen Sven Oftedal, som virket som leirlege.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En dag fortalte Oftedal at det var kommet spørsmål om Gerhardsen var «transportfähig» - ville han tåle en transport? Det lå nær å tro at overføring til en verre leir var planlagt. De ble enige om å svare nei. Så hørte de ikke mer om saken.

Men henvendelsen var ikke et faresignal. Den var tvert imot det første varselet de fikk om bestrebelsene som pågikk for å få Gerhardsen løslatt, og som endte med at han flere måneder seinere - uten å få vite hvorfor - ble sendt tilbake til leiren Grini ved Oslo. På Grini fikk Gerhardsen anledning til å forberede etterkrigspolitikken og derigjennom legge grunnlaget for sin enestående karriere som norsk statsminister.

Hvem hadde æren for at tyskerne foretok denne forflytningen, som fikk avgjørende betydning for utviklingen i Norge etter 1945? Med støtte i dokumenter fra det finske riksarkivet og det tyske utenriksdepartementet kan Dagbladet På Søndag for første gang bringe det fullstendige hendelsesforløpet som Gerhardsen selv aldri fikk kjennskap til.

Kveldsmåltidet i Helsinki

12. januar 1944 ble det inntatt et kveldsmåltid på den tyske legasjonen i Helsingfors med finske gjester. Den reisende sendemannen dr. Karl Schnurre fra det tyske utenriksministeriet var atter i Finlands hovedstad, og hadde rodd i land en avtale om utbygging av luftvern i Petsamo.

Selv om han egentlig hørte til utenriksministeriets handelspolitiske avdeling, hadde Schnurre de siste åra også måttet utføre ubehagelig «krigsdiplomati» i Skandinavia. I det nøytrale Sverige betraktet man ham derfor som noe av en «Sturmschwalbe» (stormsvale). Men i Finland var Schnurre velsett. Finland og Tyskland var ikke «våpenbrødre», men finnene var «medkrigførende» i en berettiget forsvarskrig mot Sovjet, het det i Helsingfors.

I løpet av kvelden trakk den sosialdemokratiske finansministeren Väinö Tanner Schnurre til side. Han hadde et særlig anliggende på hjertet. Hva han sikkert ikke røpet for tyskeren, var foranledningen - det dramatiske brevet han samme morgen hadde mottatt fra den svenske statsministeren, Per Albin Hansson:

«STATSMINISTERN

Stockholm, 5/1 1944

Broder.

Norske vänner i Stockholm berätta, at vår partivän Einar Gerhardsen, som befinner seg i fångenskap i Tyskland, lider av en svår sjukdom ock att det är fara för hans liv om han hålles kvar i konsentrationslägret. De ha hemställt att något göras för honom. Vi ha tenkt att underhand söka interessera någon i Berlin, men från den svenska regjeringens sida anse vi oss icke kunne intervenera hos vederbörande i Tyskland.»

Det var kanskje svenskenes slette erfaring fra desember 1942, da de på diplomatisk vis tilbød tyskerne å overta de norske jødene, som lå bak Hanssons uvilje mot en ny, offisiell svensk intervensjon. Han fortsatte:

«De norska vännerna ha bett mig att hos Dig hemställa att överväga om Du kan göra något. De mena att en framställning från finsk sida i någon form skulle ha större utsikter till framgång än en svensk sådan.

Jag vidarebefordrar härmed de norska vännernas hemställan. Samtidigt önskar jag Dig ett gott nytt år.

Tillgivne vännen

Per Albin»

«De norske vennene» var Einar Gerhardsens yngre bror Rolf, samt Ap-mannen Arnfinn Vik. Rolf Gerhardsen har seinere berettet hvilke sjelekvaler det voldte ham å be tyskerne, selv om det var via Sveriges statsminister, om hjelp til broren. At han også hadde anbefalt å involvere finnen Tanner, det har han derimot tidd om. Men ifølge et Gestapo-vitne skal faktisk Rolf Gerhardsen ha overveid å gå direkte til ministeren i det landet som førte krig sammen med Tyskland, Norges okkupant.

Det var altså Einar Gerhardsens sak Tanner nå talte for det tyske UDs utsending. For sikkerhets skyld overleverte han Schnurre fangens adresse og nummer.

Neste dag meldte Tanner tilbake til Hansson:

«Helsingfors, den 13. Januari 1944

Broder.

Emottog i går Ditt brev angående Einar Gerhardsen. Hade samma kväll tilfälle att tale om frågan med Gesandter Schnurre, som Du väl känner ock som var här på tillfälligt besök. Han lovade att göra hvad han förmår ock senare meddela mig resultatet. Får jag någon underrättelse kommer jag att viderebefordra det till Dig.

Jag tror att Schnurre är den lämpligaste person, som kan göra någonting i frågan...

Din tillgivne

Väinö Tanner»

På høyeste hold

Og Schnurre holdt ord. Fra den tyske Helsingfors-legasjonen gikk samtidig følgende telegram i kode til utenriksministeriet i Berlin, stilet til høyeste hold:

«Nr. 90, av 13.1.

Til herr Riksutenriksministeren

Tanner, som jeg møtte på legasjonen under et aftensmåltid i går tok opp med meg i personlig form skjebnen til en av sine norske venner, Einar Gerhardsen, som befinner seg i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Orianienburg.

Einar Gerhardsen er alvorlig syk, det er etter tilstanden fare for hans liv. Da hans venns skjebne ligger ham sterkt på hjertet, ville Tanner si meg dette i håp om at det kunne gjøres noe for Gerhardsen. Hva som legges Gerhardsen til last, og hvorfor han er i konsentrasjonsleir, er han ikke kjent med.

Da Tanner som medlem av Forvaltningsrådet i Petsamo-Nickel-Selskapet har bidratt sterkt til den gunstige avslutningen av de samtaler jeg har ført her, vil jeg anbefale å gjøre Tanner denne personlige tjenesten, som han sikkert vil være svært takknemlig for.

Schnurre»

Den tyske legasjonssjef i Helsingfors, Wipert von Blücher, føyet til:

«Med tanke på Tanners politiske betydning, og den positive holdningen han har inntatt overfor Tyskland siden krigens begynnelse, understøtter jeg for min del hans ønske.»

Telegrammet ankom utenriksministeriet i Wilhelmstrasse klokka 16.30 denne januardagen. Men husets herre var som så ofte i krigens år ikke til stede. Ti minutter etter ble derfor telegrammet videresendt til riksutenriksminister Joachim von Ribbentrop, som var underveis i sitt spesialtog Westfalen.

Og der ble saken gitt prioritet. Mens Schnurre heller vagt hadde snakket om å «gjøre noe» for Gerhardsen, fattet utenriksministeren straks tanken bak og ga ord for dette. 14. januar sendte Ribbentrops referent sjefens avgjørelse til utenriksdepartementet i Berlin:

«Utenriksministeren ber Dem tre i forbindelse med de rette indretyske instanser i anledning den løslatelse av nordmannen Einar Gerhardsen som Helsingfors-telegrammet oppmuntrer til, for å fastslå hvorfor han holdes tilbake i Sachsenhausen. Utenriksministeren ber om rapport, for eventuelt å kunne understøtte Gerhardsens løslatelse.»

Mottakeren av oppdraget var Horst Wagner, sjefen for Gruppe Inland II i det tyske UD. Denne avdelingen pleide kontakten så vel med Heinrich Himmler og hans SS som med sikkerhetspolitiet/sikkerhetstjenesten (Sipo/SD) og dets sjef, SS-Obergruppenführer dr. Ernst Kaltenbrunner. Og det var Sipo utenriksministeren siktet til med «de rette indretyske instanser».

Ribbentrop engasjerte seg altså straks til fordel for Einar Gerhardsen. I de følgende måneder kom spørsmålet om nordmannens løslatelse til å beskjeftige mange på høyt hold i Adolf Hitlers Tyskland. Fra utenriksministeren selv og hans diplomater, til den mektige Sipo/SD-sjefen Kaltenbrunner og hans stab. Også Sipos tjenestested på Victoria terrasse i Oslo, under Heinrich Fehlis, ble involvert. Og hele tida var det hensynet til Tanner og den finske regjeringen som spilte hovedrollen for tyskerne. Sachsenhausen-fangen i Block 3 ble en brikke i deres spill for å sikre at finnene ikke falt fra i kampen mot Sovjet.

Saken går sin gang

24. januar 1944 møtte Wagner dr. Kaltenbrunners på hans kontor i Reichssicherheitshauptamt - hovedkvarteret for rikets sikkerhet. Det var i Prinz-Albrecht-Stra_e 8, den nåværende Niederkirchnerstra_e. Norske turister kjenner restene av stedet som utstillingen «Topographie des Terrors», der de ligger langs et intakt stykke av Berlinmuren.

Sjefen for Tysklands veldige overvåkings- og undertrykkelsesapparat fikk en skriftlig orientering om den angivelig dødssyke Gerhardsen, men kunne ikke på stående fot si ja eller nei når det gjaldt løslatelse. Fange nr. 41714 i Sachsenhausen var bare en blant mange, og SS-Obergruppenfüreren måtte først bringe på det rene årsaken til hans arrestasjon.

Etter at Schnurre, som nå var på langvarig oppdrag i Bern, var informert, ble derfor tingene liggende en stund. Men 3. februar tok herr Roether, en av saksbehandlerne i Inland II, en telefon til Kaltenbrunners tjenestested. SS-Obersturmfürer Barsickow i adjutanturet lovet å «undersøke sakens stilling og gi beskjed». Det var ord Roether ikke fikk høre for siste gang i denne saken.

Samtidig meldte en bekymret Schnurre seg telegrafisk fra Bern, assistert av legasjonssjefen der, Otto Köcher. Også de ville vite hvor langt man var kommet med anliggendet Gerhardsen.

For: «Spørsmålet vinner særskilt aktualitet med tanke på de forestående tysk-finske økonomiske forhandlinger.»

Fra Sipo-sjefens kontor fikk Inland II et par dager etter vite at «saken er i bearbeidelse».

Men: «før mandag 7. februar vil det ikke være mulig å si noe nærmere.»

Roether på sin side henviste til at denne saken var særlig presserende, og fikk løfte om at brev ville komme.

9. februar oversendte SS-Sturmbannfürer Werth, også i Sipo-sjefens adjutantur, det første resultatet av undersøkelsene rundt Sachsenhausen-fangen:

«Kommunearbeideren Einar Gerhardsen ble arrestert 12.9.1941 under unntakstilstanden.

Fra 1913 og til sin arrestasjon var Gerhardsen virksom i førende posisjon i Arbeiderpartiet. Ved den tyske besettelsen av Norge undertegnet han et opprop der det ble oppfordret til passiv motstand mot de tyske troppene.

Da det var å frykte at Gerhardsen ville nytte enhver anledning til fortsatt arbeid på marxistisk vis, ble han arrestert og bragt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Ifølge telefonsamtale med leiren har Gerhardsen ligget syk med bronkitt. Men sykdommen er i mellomtiden helbredet og Gerhardsen frisk igjen.»

Allerede her kan det konstateres urent trav. Ifølge leirens sykejournal var den norske pasienten ennå 8. mars, en måned seinere, innlagt på brakke II, sal 55, med diagnosen «Spyttprøve: Negativ».

Werth avsluttet: «Spørsmålet om løslatelse kan det enda ikke tas stilling til, da den fordrende rapport fra sjefen for Sipo/SD i Oslo stadig lar vente på seg.»

Etter ei tid lot Roether igjen telefonen kime i Prinz-Albrecht-Stra_e. Han fikk vite at Sipo/SD ville purre Oslo om å avgi sin Gerhardsen-rapport innen tirsdag 29. februar/onsdag 1. mars.

Hvem hjalp Gerhardsen?

  • Ryktene og teoriene har florert. Mange er blitt tillagt og flere har tiltatt seg æren for at Einar Gerhardsen plutselig ble sendt tilbake fra Sachsenhausen til Grini - en overføring som kan ha reddet hans liv under krigens dramatiske sluttfase i Tyskland.
  • «Nordmenn i Tyskland står bak.» Var det kanskje Aftenpostens Berlin-korrespondent Theo Findahl eller universitetsrektor Didrik Arup Seip og advokat Johan B. Hjort, som begge var internert på gunstige betingelser, som overtalte tyskerne? Slike rykter verserte i kretsen rundt Martin Tranmæl i Stockholm høsten 1944.
  • «Svenske og finske sosialdemokrater reddet Gerhardsen.» Denne forklaringen dukket opp i Norge vinteren 1946, da det ble kjent at den finske finansministeren Väinö Tanner sammen med Sveriges statsminister Per Albin Hansson hadde vært aktive i 1944. Gerhardsen selv hevdet da at opplysningene var helt nye for ham.
  • «Skipsredere kjøpte Gerhardsen hjem,» het det i en oppsiktsvekkende avismelding i 1958. For 60000 kroner lyktes det norske redere å kjøpe fri en kollega, og for «balansens skyld» betalte man samme beløp for Ap-mannen Gerhardsen. Den kjente norske Gestapo-agenten Astrid Dollis skulle ha spilt en formidlende rolle.
  • «Willy Brandt utvirket Gerhardsen forflytning via sine Gestapo-kontakter.» Dette hevdet blant andre Knut Løfsnes overfor en østtysk Stasi-utsending i 1959. At Brandt etter krigen var gjort til norsk presseattaché i Bonn skulle tyde på at både Gerhardsen og Halvard Lange sto i takknemlighetsgjeld til ham.
  • «Jeg visste at Gerhardsen var dødsdømt, og sendte bak min sjefs rygg et telegram til Sachsenhausen om å transportere ham hjem.» Den tidligere SS-Obersturmfürer Herbert Paul hevdet dette da han vitnet mot den forhenværende Gestapo-sjef i Oslo, Hellmuth Reinhard, i Baden-Baden i 1967.
  • «Det var jeg som kontaktet Per Albin Hansson som igjen henvendte seg til Tanner,» røpet Rolf Gerhardsen samme år i ei bok om sin pensjonerte statsministerbror Einar.

  • «Jeg vet at jeg var Deres redningsmann,» skrev Sven Dysthe til Gerhardsen etter deres møte i Dagbladets regi i 1972. Både i Dagbladets oppslag og i en seinere bok om Dysthe, nevnes hans samarbeid med tyskeren Paul, men Dysthe får hovedæren. I de siste år har denne Paul/Dysthe-forklaringen opplevd en renessanse gjennom Finn Olstads Gerhardsen-biografi (1999) og professor Tore Prysers bok om tysk etterretning i Norge (2001).

Nekter løslatelse

Og endelig: På skuddårsdagen 1944 kunne Inland II få en første muntlig sammenfatning av resultatet fra Kaltenbrunners stab, som straks ble telegrafert slik til Schnurre:

«Etter meddelelse fra sjefen for Sipo/SD kan en løslatelse av nordmannen Einar Gerhardsen ikke under noen omstendigheter komme på tale, da han av Sipo-sjefen i Oslo blir betegnet som for tungt belastet og som farlig agent.

Han kan imidlertid, om Utenriksministeriet ønsker det, bli overført til en leir i Norge, hvilket dog vil være uten praktisk betydning.»

Det var dermed et ganske nedslående resultat avdelingsleder Emil Geiger i Inland II måtte informere utenriksministeren om. Ribbentrop, stadig underveis, var nå innkvartert med sin stab på slottet Fuschl nær Salzburg. 10. mars ble han presentert notatet om tingenes nye tilstand og beordret saken forelagt Schnurre i den sveitsiske hovedstad:

«Riksutenriksministeren ber om at Schnurre fremfor alt skal kommentere om ikke en større imøtekommenhet overfor det finske ønske ville være på sin plass i dette tilfellet.»

Utenriksministeriets saksbehandlere regnet imidlertid med at Schnurre snart ville være tilbake i Berlin, og derfor ble utenriksministerens ønske om videreformidling til Bern ikke effektuert. Det skulle få visse følger.

Samtidig viste det seg at den muntlige orienteringen fra Sipo/SD om Kaltenbrunners avgjørelse, hadde vært ufullstendig. I den skriftlige orienteringen til Inland II, som ankom først 8. mars, ble Kaltenbrunners mening noe nyansert:

«Sjefen for Sikkerhetspolitiet og SD, SS-Obergruppenführer dr. Kaltenbrunner ser seg ikke i stand til, på grunn av meningen til Sipo-sjefen i Oslo, å forordne Gerhardsens løslatelse fra konsentrasjonsleiren.

Om herr Riksutenriksministeren holder lettelser i fangenskapet for nødvendig, ville det være å foreslå å slippe Gerhardsen ut fra Sachsenhausen og overføre ham til en konsentrasjonsleir i Norge, der slike lettelser kunne tilbys.»

Schnurre ble telegrafisk underrettet, og svarte 12. mars:

«Om løslatelse ikke er mulig, så holder jeg det, grunnet vårt forhold til Tanner, for uunngåelig at vi i det minste gjennomfører en forflytning til Norge, samt de lettelser i fangenskapet som ligger innenfor det muliges grenser. Det ville utvilsom krenke minister Tanner helt å forbigå det ønsket han ytret i januar.»

Schnurre foreslo at han skulle skrive Tanner et brev der han meddelte hva som syntes mulig å gjøre for Gerhardsen. Han ba om at det måtte bli tatt hensyn til dette når saken på nytt ble forelagt utenriksministeren. Men som nevnt ble saken ved en misforståelse lagt til side i påvente av at Schnurre selv skulle dukke opp igjen og personlig ta seg av det hele. Følgen var at Gerhardsens sak fra 12. mars av ble liggende urørt i flere uker.

Utenriksministeren reagerer

Først 4. april innfant Schnurre seg endelig i Berlin. Neste dag satte han opp sitt forsinkede notat til framleggelse for Ribbentrop:

«Jeg tror at det også under den nåværende situasjon i Finland vil være fordelaktig å handle i overensstemmelse med Tanners ønske. Å plassere Gerhardsen i en konsentrasjonsleir i Norge vil ikke være å yte Tanners ønske rettferdighet, så meget mer som SD selv erklærer at det vil være uten praktisk betydning. Jeg vil derfor anbefale å utvirke en snarlig og følbar lettelse i Gerhardsens situasjon, i fall hans løslatelse fra konsentrasjonsleiren ikke skulle være mulig. Også i fremtiden vil vi politisk og økonomisk alltid måtte regne med Tanner. Og det ville være bra om vi, om enn svært forsinket, kunne yte ham en personlig tjeneste i denne sak, som ligger ham meget på hjertet.»

Etter dette fordret Ribbentrop 10. april skriftlig rapport fra Inland om hvorfor hans siste ordre ikke var blitt forelagt Schnurre straks. Og han spurte:

«Hvorfor blir hele denne saken, som løper siden 13. januar, behandlet så langsomt?»

Videre ville utenriksministeren, som var blitt holdt uvitende om Kaltenbrunners «mykere holdning», ha undersøkt «om den mulighet består at nordmannen Gerhardsen kan få lettelser i sitt lodd i konsentrasjonsleiren.»

Geiger i Inland II måtte dermed sette opp en utførlig rapport over sakens utvikling og årsaken til forsinkelsen. 17. april kunne han dessuten rapportere hva lettelsene besto i:

bedre forpleining

mer fritid

lettere arbeid

Men: «Større innrømmelser ser sjefen for Sipo og SD seg ikke i stand til når det gjelder Gerhardsen, som blir tvers igjennom negativt bedømt. Dette ble i ettermiddag nok en gang bekreftet for meg av SS-Obergruppenführer Kaltenbrunners sjefsadjutant, som samtidig er saksbehandler i Gerhardsens tilfelle.

En løslatelse kan ikke overveies bare av den grunn at det ikke er personale til disposisjon for tilstrekkelig overvåking.»

Det er ikke mulig å lese ut av disse dokumentene at Gerhardsens skulle ha vært dødsdømt på denne tida, slik Gestapo-mannen Herbert Paul seinere hevdet.

I et nytt notat for utenriksministeren 18. april ba så Schnurre om at disse lettelsene måtte iverksettes for Gerhardsen, slik at man i alle fall delvis kunne imøtekomme Tanner. Samtidig ba han om fullmakt til å meddele den finske ministeren dette i brevs form.

Ber om overflytting

Nå ble også UDs statssekretær, baron Gustav von Steengracht, som hadde fulgt saken fra sidelinjen, trukket inn. På bakgrunn av dokumentene laget han 21. april en framstilling for Ribbentrop av saksgangen og av årsaken til den oppståtte uoverensstemmelsen. Konklusjonen var: For Tanners skyld burde utenriksministeren søke Kaltenbrunners kontor om overføring av Gerhardsen til Norge, med tilhørende lettelser som fange. Og han sluttet seg til at Schnurre skulle få meddele Tanner dette i et personlig brev.

I mellomtida var Tysklands forhold til Finland blitt ganske anstrengt. Finske politikere hadde nylig, uten å informere tyskerne, sondert mulighetene for en særfred med Sovjet.

Det fulgte derfor straffetiltak fra tysk side, blant annet forsinkelser og stopp i levering av såkorn til folket i nord. Men dette endret likevel intet i Ribbentrops engasjement for å imøtekomme Tanners spesielle ønske. På slottet Fuschl istemte utenriksministeren 24. april statssekretærens forslag. Og omsider kunne avdelingsleder Geiger på Inland II's vegne formelt søke Kaltenbrunners attachégruppe om Einar Gerhardsens forflytning «snarest mulig» til en leir i Norge. Der skulle han, «etter avtale», innrømmes de nevnte lettelser.

Geiger tilføyet: «Jeg ber om, utelukkende for Utenriksministeriets orientering, å bli meddelt tidspunktet for Gerhardsens overføring til Norge, samt leirens navn.»

Dette var 26. april 1944, nær tre og en halv måned etter at saken ble tatt opp. Det var spilt tid nok, men nå så saken ut til å kunne bringes til avslutning.

Tilbake til Helsingfors

I begynnelsen av mai landet Schnurre igjen i Stockholm med sin «Bird of Evil Omen», som britisk og svensk presse ofte kalte hans privatfly, en Ju 52. Under oppholdet ville Schnurre nytte muligheten for en tur til Helsingfors i anledning misstemningen mellom Finland og Tyskland.

10. mai satt han overfor Tanner igjen, for første gang siden aftensmåltidet i januar. Schnurre, som ellers forsøkte å lempe på de tyske straffetiltakene, måtte likevel framføre Ribbentrops kritikk av finnenes «bakhold» - det at de sonderte mulighetene for fredsforhandlinger med Sovjet. Tanner forsikret at drøftelsene av en «Sonderfrieden» ikke var alvorlig ment, og at denne tanken var død i Finland.

I møtets løp må Schnurre ha nøyd seg med muntlig å meddele utfallet av saken Gerhardsen. Verken i finske eller tyske kilder finnes spor av det brev til Tanner han egentlig skulle skrevet.

Halvannen uke etter deltok Tanner på de svenske sosialdemokratenes partikongress i Stockholm og «viderebefordrade» der Schnurres beskjed til Per Albin Hansson. Og via Hansson nådde resultatet også sakens opphavsmann, Rolf Gerhardsen. Men inntil videre forble det hele et fortrolig anliggende mellom Sveriges statsminister og Einar Gerhardsens bror. Nå var det bare å vente på at noe også kom til å skje.

Det viste seg imidlertid at de tyske politi- og leirmyndighetene slett ikke ga gjennomføringen av Gerhardsens forflytning noen prioritet. Geigers ønske om å bli informert som han hadde bedt Sipo om i april, forble ubesvart. Gjennom hele mai hadde staben i Inland II saken fremme nesten ukentlig, uten at det var noe nytt å melde. Først på månedens nest siste dag tok medarbeideren Roether en telefon de tre kvartalene ned til hjørnet Wilhelmstra_e/Prinz-Albrecht-Stra_e. Der fikk han Barsickow i Kaltenbrunners adjutantur på tråden, og noterte uttalelsene for hånd:

«Det foreligger ennå ingen fullbyrdelsesmelding i saken Gerhardsen. Barsickow lover undersøkelser og å gi beskjed.»

Saken finner sin løsning

Ny ventetid og nye resultatløse framleggelser i Inland II. 12. juni telefonerte Roether på nytt. Sipo-sjefens adjutantur lovet å melde fra om hvordan saken sto en av de kommende dagene. Dermed senket stillheten seg igjen.

Etter nye framleggelser, hvor det stadig ikke var noe å behandle, ringte den utrettelige Roether nok en gang 22. juni. Og Barsickow lovet atter å undersøke sakens stilling og å gi beskjed.

10. juli tar Geiger personlig hånd om saken, og jaget av sted et il-brev til SS-Sturmbannführer Werth i Kaltenbrunners stab:

«Jeg ville være takknemlig over å få melding om hvilken konsentrasjonsleir i Norge Einar Gerhardsen er blitt overført til, og om tidspunktet for overføringen.»

Og sannelig: 13. juli 1944, på dagen et halvt år etter at Schnurres telegram hadde utløst prosessen, kom endelig et skriftlig livstegn fra Kaltenbrunners kontor. Da hadde Geiger i tillegg også telefonert:

«Angår: Den norske varetektsfange («Schutzhäftling») Einar Gerhardsen.

Kjære herr Geiger!

Etter Deres telefoniske forespørsel har jeg nok en gang overprøvet om Gerhardsen er overført til en leir i Norge. Overføringen er skjedd for kort tid siden.

Heil Hitler!

Barsickow

SS-Obersturmführer»

Riktignok manglet her både den ønskede dato for flyttiningen og navnet på leiren i Norge. Men likevel, saken Gerhardsen var i boks!

Dermed gjensto bare to ting:

Å orientere Dr. Schnurre om at oppdraget var fullført. Det skjedde 19. juli, dagen før det mislykkede attentatet på Hitler.

Dernest, samme dag, å legge saken ad Acta - «Zu den Akten». Og i arkivenes mørke har disse dokumentene fått ligge uforstyrret de følgende 57 år.

På vei hjem

Men var Gerhardsen virkelig sendt? Tidspunktet for hans avreise kan også dokumenteres, og stemmer overens med datoen den seinere landsfader selv alltid oppga. Det som var igjen av leiradministrasjonens arkiv havnet i Moskva etter 1945, og er der fremdeles. Men papirene er blitt mikrofilmet og er tilgjengelige blant annet i museet i Sachsenhausen. Av en «Veränderungsmeldung» 11. august 1944 framgår at Gerhardsen dagen før var sendt til et politifengsel i Hamburg, den første stopp på veien mot nord.

Dette vil si: Mens sendemann Schnurre og saksbehandlerne i Inland II trodde at nordmannen de hadde kjempet for i månedsvis var forflyttet til Norge, slet den intetanende Gerhardsen enda noen uker i arbeidskommandoen i Sachsenhausen.

Hva betyr dette?

Det ser ut til at avdelingsleder Emil Geiger har villet presse saken Gerhardsen til en avslutning, i alle fall på papiret. I midten av juli 1944 skulle han forlate Inland II for å overta som konsul i Barcelona. Den skrape utenriksministeren hadde gitt ham i april for sein saksbehandling, var mer enn nok. Derfor valgte Geiger et lite knep i sitt il-brev 10. juli: Han nærmest ba om å få den ønskede bekreftelsen ved å formulere det slik at Gerhardsen var sendt av sted. Så var det opp til de fullbyrdende organer å komme ham i møte, eller fortsatt å avkrefte dette. I begge tilfelle ville ansvaret ligge hos dem. Det besto åpenbart et interessefellesskap mellom den avtroppende Geiger og Kaltenbrunners saksbehandler Barsickow. Førstnevnte, en svært ærgjerrig embetsmann som også hadde opparbeidet et godt forhold til SD, ville sørge for at også Gerhardsen-saken kunne synes å være i havn før han skiftet jobb. Sistnevnte var lei telefonmaset og purringene og ville ha saken vekk fra bordet. Nå var det Sachsenhausen-ledelsen og Sipo/Oslo som sto for resten.

I Hamburg ble Gerhardsen sittende fire uker i politifengslet Fuhlsbüttel. Så bar det sjøveien til Oslo for den godt bevoktede fangen. Der ble det ei uke på Akershus, før han endelig kom «hjem» til Grini. Det var 19. september 1944. Tilfeldigvis samme dag Finland, med ny regjering, likevel sluttet separatfred med Moskva.

Dødsmarsj

For de gjenværende i Sachsenhausen betydde de siste krigsmånedene en maksimering av gru. Først herjet en «Sonderkommission» i leiren og eksekverte alle som kunne mistenkes for å være kommunister. Dødsmarsjen helt på slutten krevde ytterligere ofre. Da russerne overtok i 1945, drev de Sachsenhausen videre som sovjetisk spesialleir nr. 7 i noen år, også med høy dødelighet. Ofrene var nå faktiske eller antatte tyske krigsforbrytere og folk som ble mistenkt for å ha antikommunistisk innstilling.

Men for Einar Gerhardsen betydde overføringen til Grini at han unnslapp farene i krigens sluttfase. Som fortsatt fange var han dertil i noen grad sikret mot å havne i nye vanskeligheter. Grini-klientellet utgjorde langt på vei en «lokalavdeling av Det norske Arbeiderparti». Men Gerhardsen forsto også å trekke politiske motstandere inn når man i smug nå kunne «snakke sammen» om fellesoppgavene som ventet ved Tysklands kapitulasjon. «Det ble klart for oss, at vi her hadde den kommende statsminister i Norge», skrev seinere en medfange og partifelle.

Da leirporten åpnet seg 8. mai 1945, to dager før han fylte 48, var Einar Gerhardsen vel forberedt.

Resten er, som det heter, historie. Norsk etterkrigshistorie.

Kilder: Arkiver: Auswärtiges Amt (Det tyske utenriksministerium), Berlin, BstU (Stasi-arkivene), Berlin, Gedenkstätte und Museum Sachsenhausen, Oranienburg, Riksarkivet, Helsingfors

Litteratur: H.-J. Döscher: «Diplomatie im Schatten der endlösung», «Akten zur deutschen auswärtigen Politik 1918- 1945», diverse relevant norsk litteratur.

NÆR FØREREN: Joachim von Ribbentrop var en av Adolf Hitlers nærmeste medarbeidere under krigen og var stadig på farten for å være nær føreren. Telegrammene om Gerhardsen ble videresendt fra utenriksdepartementet i Berlin.
SAMLET I HELSINGFORS: Troikaen som i januar 1944 utløste det tyske utenriksministeriums engasjement for Einar Gerhardsen. T.h. den finste statsråd Väinö Tanner, bak ham dr. Karl Schnurre fra tysk UD, t.v. Tysklands sendemann i finnenes hovedstad, Wiepert von Blücher.
RESULTATET KAN MEDDELES: Väinö Tarner (t.v.) i samtale med den svenske statsminister Per Albin Hansson i Stockholm 18. mai 1944. Hansson brakte budskapet videre til Rolf Gerhardsen: Tyskerne sa nei til å løslate broren, Einar, men ja til å flytte ham til en leir i Norge.
TIL TOPPS: Spørsmålet om fangen Einar Gerhardsen gikk helt til topps i det tyske utenriksdepartementet. Utenriksminister Joachim von Ribbentrop engasjerte seg personlig for å få Gerhardsen løslatt.
SIKKERHETSSJEF: Dr. Ernst Kaltenbrunner var sjef for det tyske sikkerhetspolitiet og gikk på oppfordring fra Ribbentrop med på å overføre Gerhardsen fra konsentrasjonsleiren Sachsenhausen til Grini. Både Kaltenbrunner og Ribbentrop endte i galgen etter Nürnbergprosessen i 1946.