Slik de husker det

Hvor lenge må vi vente på at politikerne forteller hva de egentlig mener? Spør Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det mest oppsiktsvekkende med Gro Harlem Brundtlands utsagn om Thorbjørn Jagland var verken ordvalget eller kritikkens innhold. Riktignok hevdet hennes nærmeste at Gro vanligvis uttalte seg i langt mer diplomatiske vendinger, men vi som har betraktet henne fra litt lenger avstand har ingen problemer med å høre hennes kontante avvisning. At Gro mente det var «uklokt», som det heter på korrekt politisk, å stille kabinettsspørsmål til velgerne, har heller ikke vært noen hemmelighet. Hun omtalte det selv i sine memoarer, om enn ikke like brutalt den gangen.

Nei, det var tidspunktet som fikk det politiske miljøet til å steile og kommentatorer til å kaste seg over tastaturet. Gro hadde snakket utenom tur. Plutselig og uten forvarsel kom en smakebit fra historien i noe så unnselig som arbeiderbevegelsens årbok. Historiker Hans Olav Lahlum hadde prestert å få intervjuer med Ap’s aller ypperste – Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland, Gerd-Liv Valla, Jens Stoltenberg og Martin Kolberg m.fl. – som blant annet snakket uten omsvøp om opphavet til det rødgrønne prosjektet.

Det var det mange som ville ha æren for, og om det ikke var mulig å påberope seg farskapet, kunne man i hvert fall frata andre morskapet.

Lahlum er Oscar Torps biograf, og ikke minst skriver han på den snart mytiske Haakon Lie-biografien, en så monumental utfordring at flere opp gjennom åra har måttet kaste inn håndkleet. Da innlegget i årboka skapte furore denne uka mumlet noen av de medvirkende under hånda at de hadde trodd de ble intervjuet til Lie-biografien som ventelig først skal ut om noen år. Jeg tror de visste hva de gjorde.

Seierherrene skriver historien, heter det, men det er også slik at de som skriver historien, seirer. Det gjelder å få gjennomslag for sin versjon før en annen blir etablert som sannhet. Men hvor sjeldent det er med historieskriving mellom slagene og utenfor de faste rammene, viste kommentarene til Lahlums historiske tilsnikelse. Gro Harlem Brundtland hadde ingenting å legge til. Hennes utsagn i årboka måtte nærmest sees som en etterskrift til hennes to binds memoarer. PS: Thorbjørn er dum.

Jagland ville overhodet ikke kommentere saken, fordi han skriver på sine egne memoarer, noe han har unnskyldt seg med i en rekke intervjuer etter at det ble kjent at han skulle trekke seg fra norsk politikk.

Gerd-Liv Valla nøyde seg ikke engang med å takke nei til intervjuer og debatter. Hun stilte opp, men avviste spørsmål med henvisning til at hun snart kom med sine memoarer. Reaksjonene fra andre politikere var like innesluttete. Gro burde holdt kjeft. Hvorfor i all verden det? Hvorfor skal ikke andre få innsyn i det som foregikk bak lukkete dører?

Politikerbiografier har lenge vært god butikk både for forlag og forfattere, og det er forståelig at begge ønsker å gjemme noen godbiter til lanseringen. De seinere åra har likevel biografiskriving antatt et lettere komisk skjær når politikere lenge før sin avgang varsler at saker vil bli omtalt i deres kommende biografier. Av og til kan det også lyde som en advarsel. Bare vent, så skal jeg si hva jeg virkelig mener. Da Kjell Magne Bondevik kom tilbake etter sitt sykefravær innkalte han til pressekonferanse og lovet at hans kritikere skulle få svar i hans memoarer.

Politikere bruker selvfølgelig biografier til å utdype og nyansere, til å si ting som i ettertid er mindre politisk betent. Men stadig oftere unnlater politikere også å kommentere saker de naturlig burde kommentere, som for eksempel opptakten til det rødgrønne samarbeidet. Hvorfor må vi vente i ett år og lenger med å få Jagland og Vallas versjon? Gjør det bøkene deres mindre verdt om de kommenterer saken i dag?

Vi kan jo spørre forlagene. Flere av dem har skapt en lanseringskultur, som går den tabloide dramaturgien en høy gang. Dagbladet kom i høst i klammeri med ett av de store forlagene etter at vi hadde dristet oss til å lage journalistikk på en kommende biografi. Det skulle informasjonsdirektøren ha seg frabedt og sendte journalisten en rasende sms som beskyldte avisa for å ha ødelagt forlagets lanseringsstrategi: «Lekkasjene skulle ikke komme nå, de var planlagt til neste helg.»

Lekkasjene blir plantet som eksklusive nyheter i utvalgte medier. Gamle nyheter har naturligvis mindre verdi, selv om de er pakket på nytt. Det er vel likevel ingen god reklame at forfatterne ikke har mer å si enn det som er plass til mellom to permer og holder til et par avisoppslag.

Men snart, snart kommer Jaglands versjon. Og Vallas versjon. Vi kan vel ikke håpe at de er uautoriserte?