Slik er det bare

Gerd-Liv Valla og Jens Stoltenberg går tur i Marka, men det er markedet som bestemmer løypa.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De rike har liten eller ingen makt, hevder redaktøren for den årlige rikinglisten, Kapital 400. Trygve Hegnar står selv på listen og vet hva han snakker om. I verdens rikeste og mest sosialdemokratiske land er makta samlet hos statsministeren, finansministeren og LO-lederen. Og hos opposisjonen på Stortinget. Når regjeringen har flertall, ikke engang der.Derfor er kåringene av landets mektigste i grunnen en ganske kjedelig øvelse, også for oss som lager listene. Makta i Norge er så å si hogget i grunnfjellet, for ikke å si oljeberget; posisjonene består, det er bare navnene som bytter plass ved hvert valg. Av og til må vi i tabloidene kvotere inn noen næringslivsfolk for å sprite opp listene, men hva slags makt har egentlig en Kjell Inge Røkke? I mangel av mektige moguler slenger vi også på noen avmektige medieeiere, ukebladredaktører og kongepudler, som har øyeblikkets påvirkningskraft. Hvem husker lenger hva slags joggesko Mette-Marit gikk med i fjor? Endret det livene våre?

Med de rødgrønne er makta delegert til Youngstorget, påstås det. Etter den famøse sykelønnsfadesen ser det også ut som hver forbundsleder kan rykke kjepphøyt ut og true regjeringen til lydighet. De stiller ufravikelige krav til Kristin Halvorsens budsjett i den tro at maktbalansen er forrykket: Vår sjef er sterkere enn din. Imens sitter en partileder fra SV og balanserer statsbudsjettet så svetten siler. I et land med 1700 milliarder kroner på bok og 327 milliarder kroner i samlet overskudd på siste budsjett, ble det nesten regjeringskrise fordi man ikke kunne finne 2,5 milliarder kroner. Nå er NHO og LO satt inn i jakten på de siste kronene som skal redde barnehager, veistumper og norsk økonomi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Peter Mandelsson kunne fortalt Kristin Halvorsen at det var der hun ville ende. Tony Blairs gamle spindoktor, statsråd og nære rådgiver, også kalt mørkets fyrste, slo ut med armene i 2001 og sa: We\'re all Thatcherites now. Slaver av markedet. I en globalisert økonomi vet enhver finansminister, i likhet med bedriftsledere, at hun blir straffet på det grusomste hvis hun ikke holder orden i sysakene, balanserer budsjettene og følger konjunkturene. Statsråder er blitt embetsverkets tillitsvalgte, ikke folkets.Enhver sittende regjering de seinere åra kan derfor måle sin suksess ut ifra hvor flink den var til å surfe på internasjonale konjunkturer. I tillegg bør regjeringer helst unngå politiske blemmer, som synes å poppe opp rundt de rødgrønne som paddehatter. De kunne lære et triks eller to av Kjell Magne Bondevik. Bare stoppe før hosebåndordenen og bryllup på Fritzøehus.

Hegnar og hans 399 andre rikinger på Kapitals liste over landets 400 rikeste føler seg kanskje avmektige hver for seg, men de har en svært mektig og ansiktsløs alliert i markedet. Å drive en avvikende og selvstendig politikk synes å være like umulig som å oppheve tyngdekraften. Slik er det bare. Dermed ender den røde fare i praksis som noe til venstre for Victor Norman, og fagbevegelsen er naturligvis mer forbanna på sine egne enn på professoren de kjeppjaget tilbake til Bergen.«Slik er det bare» er sikkert en glimrende tittel på en sang og et show av Øystein Sunde, men det er dårlig politikk. Det er i det hele tatt umulig å tenke seg politikk uten vilje til å utfordre samfunnsstrukturer og vedtatte sannheter. Kan et parti som ikke har vilje og ønske om reform overhodet kalle seg et politisk parti? Nei, da er det en forening. Men det kan kalle seg en regjering.

Mandelssons pragmatiske innrømmelse kom etter at fornyeren Tony Blair hadde mistet sin saftige reformiver. Gamlemor Maggie ble stadig observert på te i Downing Street, og så kom Irak. Hva skjedde med Blair? Hvor ble han av? spurte folk lenge før han en gang varslet sin avgang.De samme spørsmålene stilles allerede om Jens Stoltenberg. Noen sier Valla har kidnappet ham, og at sykelønnssaken var et mislykket forsøk på å rive seg løs. Men Tony Blair kuttet båndene til fagbevegelsen uten at det gjorde noen forskjell. Markedet fulgte med på lasset.