Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Slik fikk Lillehammer OL

LILLEHAMMER (Dagbladet): Ingen søkerby gikk så grundig til verks som Lillehammer: OL-arkivene avslører hvordan byens OL-sjefer, med hjelp fra utenrikstjenesten, kynisk evaluerte de 90 mektige menn i Den Internasjonale Olympiske Komité (IOC).

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OL-arkivene som ble offentliggjort i går viser hvor mektige medlemmene i IOC er. Dokumentene gir et innblikk i grådighetskulturen og maktspillet.

- Hvert eneste medlem har en stemme. De var våre kunder, og en kunde må pleies, innrømmer Petter Rønningen.

- Vi måtte finne ut hva den enkelte likte og ikke likte. De personlige relasjonene med IOC-medlemmene var avgjørende for sluttresultatene i Seoul, sier han.

Ikke bra nok

Rønningen var direktør i det første søkerselskapet, Lillehammer OL-92 AS. Han var styremedlem i det andre, Lillehammer OL-94 AS.

Sammen med noen få utvalgte kolleger besøkte han samtlige IOC-medlemmer.

Lillehammer brukte rundt 43 millioner kroner på å få OL, men det er umulig å finne ut eksakt hvor mye som gikk til målrettet lobbyvirksomhet. Man reiste mye på første klasse og hotell- og restaurantregningene vitner ikke om sparing. Bare overdådige menyer og de beste suitene var bra nok.

Over 70 av IOC-medlemmene, ofte med familier, ble oppvartet i Oslo og på Lillehammer.

Kravstore

Et eksempel på kravstorheten: OL-sjefene bestilte turistklasse-billett til Lamine Keita fra Mali. De fikk svar: «Mine herrer. Som dere vet reiser IOC-medlemmer på første klasse. Jeg returnerer flybillettene for ombooking.»

Dokumentene inneholder også svært personlige beskrivelser av toppgutta. Deres familie, hobbyer, politisk ståsted og helsetilstand ble beskrevet. En har magesår, en annen trenger øyeoperasjon.

Petter Rønningen gjør kollega Ole Sjetne oppmerksom på følgende før møtet med en malaysisk representant: «Han har et omdømme som går på at han kan være litt vanskelig om han ikke blir vist nok oppmerksomhet.»

Kona er sjefen

Norske ambassader og konsulater gjorde forarbeidet for OL-sjefene. Norges ambassadør Tore Bøgh i Beograd skriver dette etter møte med Jugoslavias medlem Slobodan Filipovic: «Samaranch driver utstrakt OL diplomati... Hvis Lillehammer skal lykkes, må man inn i dette spillet enten man liker det eller ikke.»

Vest-Tysklands Willi Daume beskrives som «frisk, men noe sliten». I rapporten til ambassadør Svein Gjellum leser vi hva Daume mener: «Mange komitémedlemmer ville bringe med seg sine koner. Små gaver ble nevnt i denne forbindelse. I en tvilt situasjon kunne tilbudet til hustruene være avgjørende for medlemmets stemmegivning.»

Weidemann og akevitt

Lillehammer-sjefene fulgte rådene. Når noen av IOC-herrene hadde bursdag, ordnet utenrikstjenesten blomsterhilsen. Av og til fikk enkelte en lampe eller en flaske champagne.

- Det var viktig for oss at IOC-medlemmene kjente navnene og ansiktene våre. Vi inviterte dem til og med hjem. Flere ganger opplevde vi at vi var de eneste som faktisk besøkte dem i hjemlandet.

Arkivmaterialet, minst tjue tusen dokumentsider, har til nå ikke dokumentert at Lillehammer tråkket langt over grensen. Dokumentene viser at Lillehammers konkurrenter drev mer omfattende «smøring» enn Mjøsbyen.

Men gaver var det flust av: Kryddersett, krystallisbjørner, kniver, fotoavtrykk av Weidemann-maleri, strikkejakker og akevitt ble spredt rundt hele verden.