Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

- Slik flyktet jeg

Les kidnappede Nataschas brev til publikum.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går leste psykiater Max Friedrich opp en uttalelse fra den østerriske tenåringen Natascha Kampusch, som i forrige uke greide å rømme fra åtte års fangenskap hos en kidnapper. Her er en uttalelsen i sin helhet, slik den ble notert av BBC. Den engelske originalen finner du her.

«Kjære journalister, reportere, kjære verdenspublikum!

Jeg er svært bevisst hvordan de siste dagers hendelser må ha påvirket dere. Det må ha vært sjokkerende og skremmende å tenke på at noe slikt i det hele tatt kan være mulig. Dessuten er jeg klar over at dere er nysgjerrige på meg og at dere selvfølgelig vil vite mer om hva slags omgivelser jeg levde i.

Aller først vil jeg la dere vite at jeg ikke kommer til å svare på spørsmål om personlige eller intime detaljer. Jeg vil stå opp mot de personer som grafser i mitt privatliv og tråkker over mine personlige grenser. Den som prøver å gjøre noe slikt, bør vokte seg. Jeg har vokst opp til å bli en ung kvinne som er interessert i utdanning og som har menneskelige behov.

Plassen jeg levde på: Rommet mitt var godt nok møblert. Det var mitt rom og ikke ment for offentlighetens øyne.

Dagliglivet mitt: Det var svært kontrollert. Stor sett spiste vi frokost sammen - han var sjelden på arbeid - bedrev husarbeid, leste, så på tv, snakket sammen og lagde mat. Det var det vi gjorde i årevis. Alt hang sammen med frykten for å være alene.

Forholdet vårt: Han var ikke min herre. Jeg var like så sterk som ham. Men, for å gi dere en metafor, han bar meg i armene sine men han tråkket også på meg. Men han la seg ut med feil person, og både han og jeg visste det. Han utførte kidnappingen på egen hånd, alt var planlagt på forhånd.

Vi var sammen om å møblere rommet mitt, som var under 1,6 meter høyt. Forresten så gråt jeg ikke etter at jeg rømte derfra. Det var ingen grunn til å sørge.

I mine øyne var det unødvendig at han døde. En dom ville ikke vært verdens undergang. Han var en del av livet mitt og det er derfor jeg, på sett og vis, sørger over ham.

Det er selvfølgelig sant at jeg hadde en annen oppvekst enn mange andre mennesker. Men i det store og hele føler jeg ikke at jeg gikk glipp av noe. Jeg har blitt forskånet for mange ting, jeg begynte ikke å røyke eller drikke og jeg havnet ikke i dårlig selskap.

Beskjed til media: Den eneste tingen pressen burde spare meg for, er langvarige ærekrenkelser av meg, feiltolkninger, gjetninger og mangelen på respekt som de møter meg med.

For tiden føler jeg meg komfortabel der jeg er, om enn folk behandler meg en smule nedlatende. Men det er derfor at jeg har bestemt meg for bare å holde kontakten med familien min over telefon. Jeg vil selv bestemme når jeg vil ta kontakt med journalistene.

Om flukten min: Da jeg sto i hagen og vasket og støvsuget bilen, gikk han sin vei på grunn av støyen fra støvsugeren. Der var muligheten min, jeg lot bare støvsugeren stå på.

Forresten så kalte jeg ham aldri herre, selv om han ønsket det. Jeg tror han halvveis ønsket det, men ikke på ordentlig.

Jeg har en advokat jeg stoler på og som diskuterer juridiske saker med. Jeg kan betro meg til advokat Monika Pinterits, jeg kan samtale med doktor Friedrich og doktor Berger. Etterforsker Fruehstuecks menn var snille med meg. Jeg hilste på dem, men de var sannelig nysgjerrige. Men det er jo jobben deres.

Intime spørsmål: Alle ønsker å stille spørsmål om intime ting som ikke angår dem. Kanskje vil jeg snakke med en psykolog eller noen andre om jeg får behov for det, kanskje vil jeg aldri snakke. Det private tilhører bare meg.

...Det var Wolfgang sin egen beslutning å kaste seg foran toget. Jeg sympatiserer med moren til Wolfgang- Jeg føler med henne og kan leve meg inn i hennes situasjon. Jeg, begge vi to, tenker på ham.

Jeg vil takke alle som har vist interesse for livet mitt. Vennligst bær med meg i tiden som kommer. Doktor Friedrich vil forklare det med denne erklæring. Mange personer tar vare på meg. Gi meg litt tid, til jeg selv kan fortelle historien. »