ETTERFORSKNINGSTEKNIKKER: Roar Juel Johannessen og vennen Elisabeth Stokke sitter her i Oslo sentrum og forteller om dagen som satt et punktum for drapet på Kristin Juel Johannessen. I 2003 begynte de arbeidet med å lære seg etterforskningsteknikker. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
ETTERFORSKNINGSTEKNIKKER: Roar Juel Johannessen og vennen Elisabeth Stokke sitter her i Oslo sentrum og forteller om dagen som satt et punktum for drapet på Kristin Juel Johannessen. I 2003 begynte de arbeidet med å lære seg etterforskningsteknikker. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Slik lærte familien seg å etterforske drapet på Kristin (12): - Jørn Lier Horst forklarte oss hvordan man skulle gå fram

Nå er gjerningsmannen funnet skyldig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Henning Hotvedt (40) ble i dag funnet skyldig av juryen i Borgarting lagmannsrett for drapet på Kristin Juel Johannessen 5. august i 1999. Skyldspørsmålet kan ikke ankes til Høyesterett.

Familien, med mor Anne og far Roar og søster Linda, har fulgt nesten hvert eneste minutt av rettssaken, på benken bak mannen som ble dømt for drapet i 2001, og frikjent i 2003. Hotvedt har som regel sett ned i bordplaten. Nesten ikke kikket opp.

- Det er en lettelse at vi endelig er ferdig med dette etter 17 år. Vi er veldig letta, sa Roar Juel Johannessen da han kom ut av retten sammen med dattera Linda.

Hotvedt ble først dømt i tingretten i 2001, så frikjent i 2003, etter at det oppsto tvil om et hårbevis i saken. Men 9. juli 2015 ble mannen pågrepet på nytt. Ifølge politiet var han innhentet av teknologiske framskritt: DNA-ekspertene ved Folkehelseinstituttet hadde funnet spor fra mannens DNA i en prøve fra den drepte jentas fingernegler.

- Det sa vi med en gang vi fikk høre om DNA-beviset i fjor. Løsningen har hun sittet med selv. Hun har hatt det beviset på neglene sine hele tida, og ventet på at noen skulle finne det ut, sier Roar Juel Johannessen til Dagbladet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å få anerkjennelsen

Johannessen har selv jobbet med å få løst saken i 16-17 år, og familien fikk ros for innsatsen og trykket de har lagt på saken i statsadvokatens innledningsforedrag.

- Å få den anerkjennelsen, etter at vi har lagt tusenvis av timer ned i å etterforske saken på egenhånd, det betyr veldig mye, sier Johannessen, som møter Dagbladet i Oslo sentrum et par timer etter juryens kjennelse falt. Flere enn seks svarte ja på spørsmål om skyld. Punktumet var satt.

Roar Juel Johannesen har sammen med kona Anne helt siden Hotvedt ble frikjent i 2003, jobbet beinhardt med egen etterforskning, med god hjelp fra venn og nabo Elisabeth Stokke.

- Den anerkjennelsen fortjente du, sier Stokke, som har brukt utallige ettermiddager og helger sammen med familien for å løse puslespillet.

Lærte seg å etterforske

I 2004 sa politiet at de hadde snudd hver eneste stein i saken. Det tok familien veldig tungt.

- Men da tenkte vi at vi får snu dem igjen, og snu nye steiner, sier Stokke, som da begynte å samarbeide med Johannessen for å etterforske drapet.

De visste ikke hvordan de skulle etterforske et drap, så det måtte de lære seg. De begynte å bla i etterforskningsdokumentene. Så fulgte en 13 år lang etterforskning, som ledet ut i elleve permer.

- Vi lærte oss etterforskningsteknikker tilbake i 2003-2004. Jørn Lier Horst forklarte oss hvordan man skulle gå fram og hvordan prosedyrene var. Vi fikk også hjelp av en annen politimann. Vi ville være nøye og følge prosedyrene for å finne svaret på spørsmålet. Etter hvert leverte vi ting inn til politiet, sier Stokke.

- Man ble god på å vurdere og sette bevis sammen, og vi var konstruktivt kritiske hele veien. Av og til fikk man kjempeforhåpninger, og tenkte «hva var det vi fant ut nå?», men det var ikke alltid vi kunne trekke noen slutninger ut av det, sier Stokke.

- Lettere å snakke med Roar

Familien med vennen Stokke har aldri snakket med vitner som var sentrale i saken. Den jobben hadde politiet gjort. De ville heller ikke påvirke vitner, spesielt ikke vitnene som så «Lågendalsmannen» og «Kurudmannen». Men de gikk opp alle etterforskningskritt, noen mange ganger. De prøvde også å komme i kontakt med nye vitner.

- Det kunne for mange være lettere å snakke med Roar, enn med politiet. Hvis politiet bare hadde snakket med mannen i huset, snakket vi også med kona, sier Stokke.

- Vi hadde ikke råd til å ikke undersøke alle spor og alle muligheter, sier Stokke.

- Kom brått på

- Hvordan føles det å sette et strafferettslig punktum i denne saken?

- Det kommer veldig brått på oss. Forbaska brått på. Men å endelig få en bekreftelse, et resultat på at det vi har holdt på med var viktig, var en lettelse, sier Johannessen, som aldri har tillatt at saken skulle gå i glemmeboka hos politiet.

- Vi har aldri gitt oss. Vi har snudd hver en stein. Saken har vel ikke gått i glemmeboka hos noen, nettopp fordi den ikke skulle det. Det er derfor vi har vært i media, hatt kontakt med politiet...

- Holdt saken varm, skyter Stokke inn

Uvissheten

I 2003 ble Hotvedt frikjent for drapet, etter at det oppsto tvil om et hårbevis i saken. Det kom som et sjokk på familien.

- Hva har vært det verste disse 17 åra?

- Uvissheten. At en drapsmann gikk løs der ute. Det trengte ikke 2003 å være ham, men personen som drepte Kristin var løs. Det var tross alt et barnedrap, uten gjerningsmann, sier Johannessen.

Henning Hotvedt har hele tiden bedyret sin uskyld. Han har ikke ønsket å forklare seg fritt om saken, og i retten ønsket han å svare på spørsmål.

- Hvordan er det å aldri få vite hvorfor drapet skjedde?

- Hvorfor får vi nok aldri vite. Det forventer vi ikke heller. Jeg tror ikke han vet hvorfor selv. Som vi alltid har sagt, hun var på feil sted, til feil tid og med feil person, sier Johannessen.