Slik skriver vi om dem

Helst skriver pressen om innvandrere som går på ski.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VEIEN TIL en positiv reportasje og nordmenns hjerter, går på to ski. Liban Abdulkadir Abdulahi ville bli den første afrikaner på Nordpolen. I VG-reportasjen fra 2002 får vi vite at han har drømt om polene siden han var liten gutt i Mogadishu. Han får låne ski av selveste Børge Ousland. Reportasjen avrundes med at norsksomalieren sier han vil være en annerledes afrikaner. Et menneske det en dag blir reist en statue av. En afrikaner må gå på ski for å være noe tess i Norge.

BILDET AV SOMALIEREN i rød anorakk står på baksiden av ei ny bok. Journalister og interesserte får lesestoff til bevisstgjøring og besvær, hvis vi orker. «Mistenkelige utlendinger» er den første systematiske gjennomgangen av norske avisers minoritetsdekning fra 1902 til 2002. Elisabeth Eide, medieforsker, journalist og forfatter og Anne Hege Simonsen, også forsker og journalist, har studert sju avisers omtale av samer, rom/ romani, jøder og innvandrere/ flyktninger og dessuten afroamerikanere, indianere og inuitter. Boka handler om «de andre». «De andre» er «de verdig trengende», «den truende andre» som med kriminalitet eller tradisjoner truer vår trygghet - og «den gode andre». Det er kvinner og barn som settes fri i Norge, enten fra norske innvandrermyndigheter eller fra overgrep og skikker.

DETTE ER INGEN debattbok. Men den er til å le og grine av. Pressens unnlatelsessynder i forhold til norske jøder og samer, er kjent, og fortsatt til å skamme seg over. At rom/ romanifolket konsekvent omtales negativt, er ikke overraskende.

I dag skriver ingen aviser om «negere». Takk for det. Men fortsatt har media tendenser til å framstille afrikanere som villere, naturligere, mer rytmiske, late, promiskuøse og mer virile enn andre. I boka trekkes boksekampen i 1935 mellom den svarte bantammesteren Al Brown og den norske utfordrer Peter Sanstøl, fram. Brown omtales som farlig og dyrisk. Da han tapte fikk han jammen passet påskrevet i Dagbladet som «den leddløst vemodige ape» med «kokosnøttsmilet».

HVILKE GRUPPER mediene har vært mest skeptiske til, forandrer seg. Før unionsoppløsningen med Sverige i 2005, ble svensker gjerne framstilt som mordbrennere og bigamister. I dag knyttes somaliere og pakistanere gjennomgående til sosiale problemer og kriminalitet. Simonsen har rett når hun påpeker at det ikke bare handler om den faktiske kriminaliteten som begås av somaliere i Norge. Ofte overlapper framstillingen av somaliere som flyktninger med framstillingen av somaliere som kriminelle.

MISTENKSOMHETEN ligger der. I dag brukes kultur som forklaring på det meste. Fokuset på kriminalitet og patriarkalske skikker, er sterk. Fordi mediene har mest fokus på det unormale og ekstreme, forsvinner fellestrekkene. Ekstremfokus i dekningen av minoriteter kan slå annerledes ut enn i dekningen av majoritetssamfunnet, mener forfatterne, fordi mange etniske nordmenn mangler referanserammen som ligger i personlig omgang med personer med annen bakgrunn enn norsk. Samtidig er mange journalister livredde for å framstå som naive snillister. Tonen er skarp. Eide og Simonsen har 100 prosent rett når de mener media stiller få spørsmål om hvem «vi» er i dag. Europa endres, Norge endres, men «vi» består. Norge har aldri vært så homogent som Norge framstilles. Dermed blir ski og soppturer tryggest. For å demonstrere sterk vilje til å bli norsk, må man elske å gå på tur.