I BURKA: Terese Cristiansson gikk med burka og fikk beskjed om å bevege seg som en afghansk kvinne. Dessuten hadde hun ikke med seg noe som kunne vise at hun var utenlandsk. Alle foto: TERESE CRISTIANSSON
I BURKA: Terese Cristiansson gikk med burka og fikk beskjed om å bevege seg som en afghansk kvinne. Dessuten hadde hun ikke med seg noe som kunne vise at hun var utenlandsk. Alle foto: TERESE CRISTIANSSONVis mer

Slik var mitt liv med Taliban

I hemmelighet har Dagbladet og Expressens reporter Terese Cristiansson levd hos Taliban i Afghanistan. Fredag svarte hun leserne i nettmøte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

||| Talibanen Jawad (24) sier at jeg skal ta på meg burkaen og bli med ham. Jeg har mast om å få treffe kvinnene i huset der jeg bor. Taliban har nølt, ettersom de frykter at jeg kommer til å gi konene deres vestlige ideer . Men pluteselig har jeg fått tillatelse til å forlate skjulestedet mitt og møte kvinnene ved siden av.

Jawad er spion for Taliban. Når han går på jobben for den afghanske regjeringen om dagen, glinser kinnene hans nybarbert, men før sine oppdrag for Taliban tar han på seg løsskjegg og parykk, for å se ut som de andre.

— Da er det ingen som kjenner meg igjen. Dessuten vil jeg helst ha skjegg, som det står i Koranen, sier han.

Jeg bor hos Jawads familie i det enkle leirehuset deres i en landsby som er totalt styrt av Taliban.

Nå har han fått tillatelse av kommandanten til å føre meg til kvinnene i huset. Jawad synes det er merkelig at jeg vil treffe dem, han kan i det hele tatt ikke forstå hvorfor, men etter mye masing har de sagt ja til min forespørsel.

— Ta på deg burkaen. Tolken får ikke bli med inn, sier Jawad.

Jeg vet ikke hva jeg kan vente meg av kvinnene. De er oppdratt til å mene at hele min framtreden er feil, men hvordan kommer de til å vise det?

Da jeg trer inn i rommet — mennene blir igjen utenfor — kommer fem kvinner mot meg, to av dem bærer på småbarn. De er kledd i fargeglade tunikaer og sjal som de holder på plass med hennafargede fingrer. De drar av meg burkaen og stikker en bukett roser i handa mi, akkurat like uventet som hele Afghanistan kan være.

— Sett deg der, sier de og peker på en madrass.

Tolken får ikke være inne i rommet, han må stå utenfor vinduet og brøle oversettelsen.

Han ber meg snakke høyt, ettersom han har så mange fluer rundt seg at han ikke hører. Situasjonen er på mange måter absurd, men også veldig alvorlig.

Jeg befinner meg i Kunduz, en naboprovins til den svenske ISAF-troppens fire ansvarsprovinser i Afghanistan. Det er også en av provinsene i det såkalte RC NORTH, som er den militære betegnelsen på hele det nordlige Afghanistan, der det militære arbeidet de siste månedene blant annet har vært ledet av den svenske obersten Bengt Sandström. Kunduz er, sammen med den andre naboprovinsen Baghlan, store problemområder, også for de svenske soldatene. Mens jeg besøker området, pågår det en stor multinasjonal operasjon i Baghlan, samt i den såkalte Kunduz-korridoren, som svenskene deltok i. Mye taler for at opprørsstyrkene i det svenske området, der to offiserer ble drept i februar, har kontakt med Taliban i Kunduz. Jawad hevder til og med at flere av naboene hans i landsbyen er utsendt til svenskenes ansvarsprovinser for å kjempe der.

Området er ikke trygt, i fjor ble den amerikanske journalisten Stephen Farell og hans tolk Sultan Munadi kidnappet. Farell ble befridd, men tolken ble drept under aksjonen. For et par uker siden ble en japansk journalist kidnappet i området, og ingen vet hva som har skjedd med ham.

Men jeg vil vite hvem denne fienden til de svenske styrkene er. Hva som driver dem. Hvordan konene deres har det. Hvordan de tenker seg Afghanistans framtid — ikke minst for kvinnene.

I tre måneder
har jeg planlagt et flere dager langt besøk hos Taliban, for tida noen av verdens mest jagede opprørere.

Det har vært et enormt hemmelighetskremmeri. Gruppa jeg skal møte, har godkjent besøket, jeg trenger ikke å føle meg truet blant dem. Men de har gjort det klart for meg at de ikke kan beskytte meg mot andre talibanenheter i samme område.

Allerede før avreise, da jeg forlater huset i Kabul, får jeg ordre om å ha på meg burkaen og bevege meg som en afghansk kvinne.

Skoene jeg har på meg er nøye valgt, flate og plastliknende med strass, for å likne andre afghanske kvinners sko, og i veska er det ingenting som viser at jeg er utenlandsk. Kameraene bærer jeg inntil kroppen, som kvinne kommer jeg aldri til å bli utsatt for kroppsvisitering. Hemmelighetskremmeriet skal minske risikoen for kidnappinger, men også forhindre at jeg og tolken min kan kobles til talibanerne vi skal møte.

Et par timer og en flyreise seinere blir jeg hentet med drosje på flyplassen i Kunduz. En av personene i bilen er Jawad, som kjenner min identitet under burkaen. Han gir meg en lapp der det på haltende engelsk står «dont spek english».

Vi kjører en lang stund på småveier, stopper ved noen kontrollposter, og fortsetter gjennom landsbyer med hus av leire og over små bruer.

Natta før er en ledende talibankommandant blitt drept, kampene har vært intense og man kan nesten kjenne nervene i lufta. Til slutt stanser drosja og jeg blir vist inn i et lite leirehus der det ligger noen madrasser på golvet. Jeg får beskjed om å ta av meg burkaen. Utenfor vinduet ser jeg en frukthage og en mur. Bak den hører jeg barn og kvinner som snakker.

— Du må ikke vise deg for mye, siden det finnes talibaner her i landsbyen som vi ikke har kontroll over, sier Jawad.

Etter en stund kommer han inn med te og lunsj. Den afghanske gjestfriheten gjelder her også. At en gjest skal forlate dem uten å ha fått mat, er utenkelig.

Jeg spør hvor lenge han har vært Taliban.

— Familien min har alltid trodd på Taliban. Men for fem år siden begynte jeg å bli stadig mer involvert. Da var det ikke så mange talibaner her, men vi har blitt flere siden den gangen, sier han.

Jawad har en egen rolle i Taliban-bevegelsen, han er en såkalt sivil Taliban. Man hører sjelden eller aldri om dem, men de har en avgjørende rolle selv om de ikke kryper omkring i fjellene. Om dagen jobber han i det afghanske regjeringsapparatet, på distriktsnivå. Den informasjonen han finner der overlater han til Taliban. En av de andre oppgavene hans er å ta med seg motorsykler, bensin og afghanske militæruniformer, som Taliban nå bruker ved kidnappinger eller når de skal infiltrere det afghanske regimet for å sprenge seg selv i lufta eller skyte mot besøkende. Som den mannen i politiuniform som plutselig åpnet ild og drepte de svenske soldatene Johan Palmlöv og Gunnar Andersson i februar.

Innimellom er Jawad også ute og slåss.

— Om min kommandant kontakter meg, må jeg ut og kjempe, sier han.

Den siste aksjonen han var innblandet i, hevder han, var en kidnapping av afghanere og pakistanere som fortsatt holdes som gisler.

— Tyskerne vil bygge en vei i området. Vi vil ikke ha noe av de internasjonale styrkene. Hvis de ikke slutter, vil ikke vi slippe gislene fri, sier Jawad.

Men akkurat nå har han til oppgave å holde vakt og passe på at jeg ikke forlater skjulestedet mitt, og at ingen får øye på meg. De første timene får jeg ikke bevege meg noe særlig, men sitter i et fuktig rom som er fullt av stikkende mygg. Jawad vet ikke riktig hvordan han skal behandle meg som kvinne. Han er nyforlovet, men er uvant med kvinner som ikke tilhører familien. Dessuten er jeg vesterlandsk.

— Alle ikke-muslimer som er i Afghanistan, må enten dø eller reise herfra. Jeg kommer til å kjempe om det så bare er én igjen, sier han flere ganger.

Da han forlater rommet, undrer jeg på hvorfor han holder ut med meg. Er det bare kommandantens ordre som gjelder, eller finnes det en baktanke?

Mens vi har småpratet de første timene, har jeg mast om å få treffe kvinnene, og når Jawad kommer tilbake, har jeg fått tillatelse.
Nå sitter jeg på madrasser omringet av kvinnene og med tolken bak vindusruta. Alle kvinnene er fra samme familie. Fatima er andrekona til Malalajs far og mor til Hamida. Søsteren Zarrena er ugift, fordi de har flyttet så ofte at de ikke har hatt tid til å gifte henne bort.

— Det er Gud som bestemmer, sier hun med sorg i stemmen.

Jeg innleder med de vanlige
kvinnelige samtaleemnene om barnefødsler og barnesykdommer.

— Det er ikke noe sykehus her. Før hadde vi det, men da det ble mer krig, ble det borte. Nå må vi ta oss av alt selv, sier den eldste kvinnen, Fatima.

På golvet ligger det et nyfødt barn, og den unge mora Zarah sitter ved siden av. Tolken min nekter å oversette spørsmålet om hun har født hjemme.

MØTE MED KVINNENE: Terese (t.h.) fikk møte Taliban-kvinnene som bor i leirehuset der hun oppholdt seg. Taliban nølte, ettersom de fryktet at hun skulle gi dem vestlige ideer.
MØTE MED KVINNENE: Terese (t.h.) fikk møte Taliban-kvinnene som bor i leirehuset der hun oppholdt seg. Taliban nølte, ettersom de fryktet at hun skulle gi dem vestlige ideer. Vis mer

— Det står mange talibaner her, hveser han. Men ved hjelp av tegnspråk forstår jeg at hun fødte på en madrass her for to uker siden.

— Slik er livet vårt, sier hun, og det kan tolken oversette. De er åpenbart nysgjerrige på meg, håret og øyenfargen min. De ser mye på meg og smiler. De svarer med lav stemme på mine spørsmål om barna. Først når jeg begynner å snakke om krigen, blir de mer bestemte.

— Det er bedre etter at Taliban overtok makta. Tidligere kom det internasjonale styrker hit og gjennomsøkte hjemmene våre og oss kvinner. Du vet hvor ille det er i vår kultur? sier Fatima.

— Etter at Taliban tok makta over området, skjer ikke dette lenger. Nå lever vi i fred og ro og som gode muslimer.

Men hva driver dere med?

— Vi er her, vi får ikke lov å gå så mye ut, sier Fatima.

Har noen av dere utdannelse?

— Jeg gikk på skolen da Taliban tok over, og så måtte jeg slutte, sier Zarrena.

Ville du slutte?

— Nei, det er ikke moro å være analfabet, men sånn er vår kultur, sier Zarrena.

Får barna deres gå på skolen?

— Ja, de går på landsbyskolen, sier Fatima.

— Bare guttene, jentene får ikke lov å gå av mennene i familien. Da begynner alle naboene å snakke, sier Zarrena. På mange måter skiller ikke svarene deres seg fra andre kvinner jeg har møtt i Afghanistan. De har akseptert eller resignert overfor en patriarkalsk kultur. Men en ting er fullstendig annerledes. Da jeg spør om de støtter mennene sine i krigen, får jeg vite at de i stadig større grad deltar i Talibans angrep på de internasjonale styrkene — et paradoks i forhold til deres ellers ekstremt begrensede liv.

— Vi hjelper dem. Om natta kan vi løpe ut og hjelpe dem om det trengs, sier Zarrena.

Hva kan dere gjøre som mennene ikke kan?

— Det er ingen som undersøker oss, så vi kan overlevere ting og beskjeder til soldatene. Innimellom tar vi oss av de skadde og skjuler dem.

Er dere urolige når mennene deres er ute om nettene?

Nei, det er livet vårt. De slåss for et fritt Afghanistan. Vi kommer aldri til å gå med på å være okkupert, sier Fatima. Til slutt spør jeg hva de mener om Vesten og tilstedeværelsen i Afghanistan. De svarer litt forskjellig fra en mannlig Taliban.

— Det er ikke vår sak å dømme vestlig kultur, men vi vil ha vår kultur i fred. Og vi vil at mennene våre skal drepe de internasjonale soldatene som er her. De ødelegger landet vårt, sier Fatima.

Nå kommer en av mennene
inn og sier det er på tide at jeg slutter å stille spørsmål. Jeg må forlate dem for å gå tilbake til skjulestedet.

Seinere, da jeg sitter sammen med Jawad igjen, forteller han at kvinnene i huset pleier å bære med seg ammunisjon og mat.

— Min framtidige kone kommer også til hjelpe meg, håper jeg. De kan jo bære med seg mye som vi ikke kan ta med oss uten at det syns, sier han.

De nærmeste timene snakker vi om hvordan han tror at Taliban skal bygge opp Afghanistan, og han forteller om hvordan skyggeregjeringen overtar klokka 18, når den afghanske regjeringen har gått hjem.

— Vi har en guvernør, en politisjef og en domstol. Om noen har et problem, går vi til dem. Det skrives ikke på papir, men vi må adlyde deres beslutninger. Det er bra, det blir mindre problemer på den måten. Og så gir vi zakat, en tidel av vår inntekt til dem, så på den måten støtter vi dem. Når vi en dag vinner krigen, kommer vi til å få hjelp av mange andre muslimske land til å bygge Afghanistan, sier han.

Jeg spør hvorfor de sprenger skoler, eller angriper dem med gift, slik det har skjedd i Kunduz.

— Nei, det er ikke vi som gjør det. Det er amerikanerne som gjør det for å spre falsk propaganda om oss. Det sier våre kommandanter og vår utdanningsminister, forteller han, med hundre prosents overbevisning.

Mens skumringen faller og det strømløse rommet blir stadig mørkere, spør jeg hva han syns om svenskenes nærvær i Afghanistan. Da får jeg også svaret på hvorfor han aksepterer å ha meg i huset.

— Det fins en svensk komité som får lov å arbeide her. De har vært her lenge. De ansetter fortrinnsvis de lokale og prøver aldri å snakke stygt om islam. Siden de får lov å være her, må Sverige være et muslimsk land, og det har vi ingen problemer med.

Tolken min ser på meg og ser engstelig ut. Jeg gjør tegn til at han kan ta det med ro. Jawad får leve i troen på at Sverige er et muslimsk land for øyeblikket.

Om natta legger han seg ved døra så han kan beskytte oss dersom andre talibaner kommer for å kidnappe meg og tolken. I morgen skal vi møte kommandanten hans, og han har lovet at vi skal komme dit i god behold.

Seint på kvelden starter skytingen og eksplosjonene igjen. De internasjonale styrkene har gått kraftig på. De vil frigjøre området jeg befinner meg i. Samtidig får jeg vite at mange talibaner forlater området. De skal ikke kjempe, men de skal til et nærliggende distrikt for å hylle den kommandanten som ble drept natta før. Jawad ser ikke engang urolig ut.

— De klarer ikke å slå oss. De finner oss aldri, og vi er seigere enn dem. De kommer til å dra hjem en dag, og da er vi her fortsatt, sier han.

Alle personnavn er anonymisert.

Jawad er spion for Taliban. Når han går på jobben for den afghanske regjeringen om dagen, glinser kinnene hans nybarbert, men før sine oppdrag for Taliban tar han på seg løsskjegg og parykk, for å se ut som de andre.

—Da er det ingen som kjenner meg igjen. Dessuten vil jeg helst ha skjegg, som det står i Koranen, sier han.

Jeg bor hos Jawads familie i det enkle leirehuset deres i en landsby som er totalt styrt av Taliban.

Nå har han fått tillatelse av kommandanten til å føre meg til kvinnene i huset. Jawad synes det er merkelig at jeg vil treffe dem, han kan i det hele tatt ikke forstå hvorfor, men etter mye masing har de sagt ja til min forespørsel.

—Ta på deg burkaen. Tolken får ikke bli med inn, sier Jawad.

Jeg vet ikke hva jeg kan vente meg av kvinnene. De er oppdratt til å mene at hele min framtreden er feil, men hvordan kommer de til å vise det?

Da jeg trer inn i rommet — mennene blir igjen utenfor — kommer fem kvinner mot meg, to av dem bærer på småbarn. De er kledd i fargeglade tunikaer og sjal som de holder på plass med hennafargede fingrer. De drar av meg burkaen og stikker en bukett roser i handa mi, akkurat like uventet som hele Afghanistan kan være.

—Sett deg der, sier de og peker på en madrass.

Tolken får ikke være inne i rommet, han må stå utenfor vinduet og brøle oversettelsen.

Han ber meg snakke høyt, ettersom han har så mange fluer rundt seg at han ikke hører. Situasjonen er på mange måter absurd, men også veldig alvorlig.

Jeg befinner meg i Kunduz, en naboprovins til den svenske ISAF-troppens fire ansvarsprovinser i Afghanistan. Det er også en av provinsene i det såkalte RC NORTH, som er den militære betegnelsen på hele det nordlige Afghanistan, der det militære arbeidet de siste månedene blant annet har vært ledet av den svenske obersten Bengt Sandström. Kunduz er, sammen med den andre naboprovinsen Baghlan, store problemområder, også for de svenske soldatene. Mens jeg besøker området, pågår det en stor multinasjonal operasjon i Baghlan, samt i den såkalte Kunduz-korridoren, som svenskene deltok i. Mye taler for at opprørsstyrkene i det svenske området, der to offiserer ble drept i februar, har kontakt med Taliban i Kunduz. Jawad hevder til og med at flere av naboene hans i landsbyen er utsendt til svenskenes ansvarsprovinser for å kjempe der.

Området er ikke trygt, i fjor ble den amerikanske journalisten Stephen Farell og hans tolk Sultan Munadi kidnappet. Farell ble befridd, men tolken ble drept under aksjonen. For et par uker siden ble en japansk journalist kidnappet i området, og ingen vet hva som har skjedd med ham.

Men jeg vil vite hvem denne fienden til de svenske styrkene er. Hva som driver dem. Hvordan konene deres har det. Hvordan de tenker seg Afghanistans framtid — ikke minst for kvinnene.

I tre måneder har jeg planlagt et flere dager langt besøk hos Taliban, for tida noen av verdens mest jagede opprørere.

Det har vært et enormt hemmelighetskremmeri. Gruppa jeg skal møte, har godkjent besøket, jeg trenger ikke å føle meg truet blant dem. Men de har gjort det klart for meg at de ikke kan beskytte meg mot andre talibanenheter i samme område.

Allerede før avreise, når jeg forlater huset i Kabul, får jeg ordre om å ha på meg burkaen og bevege meg som en afghansk kvinne.

Skoene jeg har på meg er nøye valgt, flate og plastliknende med strass, for å likne andre afghanske kvinners sko, og i veska er det ingenting som viser at jeg er utenlandsk. Kameraene bærer jeg inntil kroppen, som kvinne kommer jeg aldri til å bli utsatt for kroppsvisitering. Hemmelighetskremmeriet skal minske risikoen for kidnappinger, men også forhindre at jeg og tolken min kan kobles til talibanerne vi skal møte.

Et par timer og en flyreise seinere blir jeg hentet med drosje på flyplassen i Kunduz. En av personene i bilen er Jawad, som kjenner min identitet under burkaen. Han gir meg en lapp der det på haltende engelsk står «dont spek english».

Vi kjører en lang stund på småveier, stopper ved noen kontrollposter, og fortsetter gjennom landsbyer med hus av leire og over små bruer.

Natta før er en ledende talibankommandant blitt drept, kampene har vært intense og man kan nesten kjenne nervene i lufta. Til slutt stanser drosja og jeg blir vist inn i et lite leirehus der det ligger noen madrasser på golvet. Jeg får beskjed om å ta av meg burkaen. Utenfor vinduet ser jeg en frukthage og en mur. Bak den hører jeg barn og kvinner som snakker.

—Du må ikke vise deg for mye, siden det finnes talibaner her i landsbyen som vi ikke har kontroll over, sier Jawad.

Etter en stund kommer han inn med te og lunsj. Den afghanske gjestfriheten gjelder her også. At en gjest skal forlate dem uten å ha fått mat, er utenkelig.

Jeg spør hvor lenge han har vært Taliban.

—Familien min har alltid trodd på Taliban. Men for fem år siden begynte jeg å bli stadig mer involvert. Da var det ikke så mange talibaner her, men vi har blitt flere siden den gangen, sier han.

Jawad har en egen rolle i Taliban-bevegelsen, han er en såkalt sivil Taliban. Man hører sjelden eller aldri om dem, men de har en avgjørende rolle selv om de ikke kryper omkring i fjellene. Om dagen jobber han i det afghanske regjeringsapparatet, på distriktsnivå. Den informasjonen han finner der overlater han til Taliban. En av de andre oppgavene hans er å ta med seg motorsykler, bensin og afghanske militæruniformer, som Taliban nå bruker ved kidnappinger eller når de skal infiltrere det afghanske regimet for å sprenge seg selv i lufta eller skyte mot besøkende. Som den mannen i politiuniform som plutselig åpnet ild og drepte de svenske soldatene Johan Palmlöv og Gunnar Andersson i februar.

Innimellom er Jawad også ute og slåss.

—Om min kommandant kontakter meg, må jeg ut og kjempe, sier han.

Den siste aksjonen han var innblandet i, hevder han, var en kidnapping av afghanere og pakistanere som fortsatt holdes som gisler.

—Tyskerne vil bygge en vei i området. Vi vil ikke ha noe av de internasjonale styrkene. Hvis de ikke slutter, vil ikke vi slippe gislene fri, sier Jawad.

Men akkurat nå har han til oppgave å holde vakt og passe på at jeg ikke forlater skjulestedet mitt, og at ingen får øye på meg. De første timene får jeg ikke bevege meg noe særlig, men sitter i et fuktig rom som er fullt av stikkende mygg. Jawad vet ikke riktig hvordan han skal behandle meg som kvinne. Han er nyforlovet, men er uvant med kvinner som ikke tilhører familien. Dessuten er jeg vesterlandsk.

—Alle ikke-muslimer som er i Afghanistan, må enten dø eller reise herfra. Jeg kommer til å kjempe om det så bare er en igjen, sier han flere ganger.

Når han forlater rommet, undrer jeg på hvorfor han holder ut med meg. Er det bare kommandantens ordre som gjelder, eller finnes det en baktanke?

Mens vi har småpratet de første timene, har jeg mast om å få treffe kvinnene, og når Jawad kommer tilbake, har jeg fått tillatelse.

Nå sitter jeg på madrasser omringet av kvinnene og med tolken bak vindusruta. Alle kvinnene er fra samme familie. Fatima er andrekona til Malalajs far og mor til Hamida. Søsteren Zarrena er ugift, fordi de har flyttet så ofte at de ikke har hatt tid til å gifte henne bort.

—Det er gud som bestemmer, sier hun med sorg i stemmen.

Jeg innleder med de vanlige kvinnelige samtaleemnene om barnefødsler og barnesykdommer.

—Det er ikke noe sykehus her. Før hadde vi det, men da det ble mer krig, ble det borte. Nå må vi ta oss av alt selv, sier den eldste kvinnen, Fatima.

På golvet ligger det et nyfødt barn, og den unge mora Zarah sitter ved siden av. Tolken min nekter å oversette spørsmålet om hun har født hjemme.

—Det står mange talibaner her, hveser han.

Men ved hjelp av tegnspråk forstår jeg at hun fødte på en madrass her for to uker siden.

—Slik er livet vårt, sier hun, og det kan tolken oversette.

De er åpenbart nysgjerrige på meg, håret og øyenfargen min. De ser mye på meg og smiler. De svarer med lav stemme på mine spørsmål om barna. Først når jeg begynner å snakke om krigen, blir de mer bestemte.

—Det er bedre etter at Taliban overtok makta. Tidligere kom det internasjonale styrker hit og gjennomsøkte hjemmene våre og oss kvinner. Du vet hvor ille det er i vår kultur? sier Fatima.

—Etter at Taliban tok makta over området, skjer ikke dette lenger. Nå lever vi i fred og ro og som gode muslimer.

Men hva driver dere med?

—Vi er her, vi får ikke lov å gå så mye ut, sier Fatima.

KOMMANDANT: Mannen til venstre er kommandant i den lokale Taliban-avdelingen på stedet der den svenske reporteren bodde.
KOMMANDANT: Mannen til venstre er kommandant i den lokale Taliban-avdelingen på stedet der den svenske reporteren bodde. Vis mer

Har noen av dere utdannelse?

—Jeg gikk på skolen da Taliban tok over, og så måtte jeg slutte, sier Zarrena.

Ville du slutte?

—Nei, det er ikke moro å være analfabet, men sånn er vår kultur, sier Zarrena.

Får barna deres gå på skolen?

—Ja, de går på landsbyskolen, sier Fatima.

—Bare guttene, jentene får ikke lov å gå av mennene i familien. Da begynner alle naboene å snakke, sier Zarrena.

På mange måter skiller ikke svarene deres seg fra andre kvinner jeg har møtt i Afghanistan. De har akseptert eller resignert overfor en patriarkalsk kultur. Men en ting er fullstendig annerledes. Da jeg spør om de støtter mennene sine i krigen, får jeg vite at de i stadig større grad deltar i Talibans angrep på de internasjonale styrkene — et paradoks i forhold til deres ellers ekstremt begrensede liv.

—Vi hjelper dem. Om natta kan vi løpe ut og hjelpe dem om det trengs, sier Zarrena.

Hva kan dere gjøre som mennene ikke kan?

—Det er ingen som undersøker oss, så vi kan overlevere ting og beskjeder til soldatene. Innimellom tar vi oss av de skadde og skjuler dem.

Er dere urolige når mennene deres er ute om nettene?

Nei, det er livet vårt. De slåss for et fritt Afghanistan. Vi kommer aldri til å gå med på å være okkupert, sier Fatima.

Til slutt spør jeg hva de mener om Vesten og tilstedeværelsen i Afghanistan. De svarer litt forskjellig fra en mannlig Taliban.

—Det er ikke vår sak å dømme vestlig kultur, men vi vil ha vår kultur i fred. Og vi vil at mennene våre skal drepe de internasjonale soldatene som er her. De ødelegger landet vårt, sier Fatima.

Nå kommer en av mennene inn og sier det er på tide at jeg slutter å stille spørsmål. Jeg må forlate dem for å gå tilbake til skjulestedet.

Seinere når jeg sitter sammen med Jawad igjen, forteller han at kvinnene i huset pleier å bære med seg ammunisjon og mat.

—Min framtidige kone kommer også til hjelpe meg, håper jeg. De kan jo bære med seg mye som vi ikke kan ta med oss uten at det syns, sier han.

De nærmeste timene snakker vi om hvordan han tror at Taliban skal bygge opp Afghanistan, og han forteller om hvordan skyggeregjeringen overtar klokka 18, når den afghanske regjeringen har gått hjem.

—Vi har en guvernør, en politisjef og en domstol. Om noen har et problem, går vi til dem. Det skrives ikke på papir, men vi må adlyde deres beslutninger. Det er bra, det blir mindre problemer på den måten. Og så gir vi zakat, en tidel av vår inntekt til dem, så på den måten støtter vi dem. Når vi en dag vinner krigen, kommer vi til å få hjelp av mange andre muslimske land til å bygge Afghanistan, sier han.

Jeg spør hvorfor de sprenger skoler, eller angriper dem med gift, slik det har skjedd i Kunduz.

—Nei, det er ikke vi som gjør det. Det er amerikanerne som gjør det for å spre falsk propaganda om oss. Det sier våre kommandanter og vår utdanningsminister, forteller han, med hundre prosents overbevisning.

Mens skumringen faller og det strømløse rommet blir stadig mørkere, spør jeg hva han syns om svenskenes nærvær i Afghanistan. Da får jeg også svaret på hvorfor han aksepterer å ha meg i huset.

—Det fins en svensk komité som får lov å arbeide her. De har vært her lenge. De ansetter fortrinnsvis de lokale og prøver aldri å snakke stygt om islam. Siden de får lov å være her, må Sverige være et muslimsk land, og det har vi ingen problemer med.

Tolken min ser på meg og ser engstelig ut. Jeg gjør tegn til at han kan ta det med ro. Jawad får leve i troen på at Sverige er et muslimsk land for øyeblikket.

Om natta legger han seg ved døra så han kan beskytte oss dersom andre talibaner kommer for å kidnappe meg og tolken. I morgen skal vi møte kommandanten hans, og han har lovet at vi skal komme dit i god behold.

Seint på kvelden starter skytingen og eksplosjonene igjen. De internasjonale styrkene har gått kraftig på. De vil frigjøre området jeg befinner meg i. Samtidig får jeg vite at mange talibaner forlater området. De skal ikke kjempe, men de skal til et nærliggende distrikt for å hylle den kommandanten som ble drept natta før. Jawad ser ikke engang urolig ut.

—De klarer ikke å slå oss. De finner oss aldri, og vi er seigere enn dem. De kommer til å dra hjem en dag, og da er vi her fortsatt, sier han.

Alle personnavn er anonymisert.

SPION: I det offentlige liv jobber Jawad (24) for den afghanske regjeringen. Egentlig er han spion for Taliban.
SPION: I det offentlige liv jobber Jawad (24) for den afghanske regjeringen. Egentlig er han spion for Taliban. Vis mer