Slik vil vi ha det

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi veier for og imot. Måler fordeler og ulemper. Av og til sier vi at det er visse ting vi ikke kan gjøre stort med. De er for dyre eller rett og slett for kompliserte. Det begynner å bli ganske mye av slikt nå.

Neste år er det valg. Partiene prioriterer så å si de samme sakene hver gang. Det er skole og helse, familie og barn, økonomi og arbeidsplasser. Men de ulike regjeringene kommer liksom aldri i mål. Det er nesten som om de bevisst lar være. Slik at de kan prioritere de samme sakene ved neste valg.

Men samtidig er det tilsynelatende ting selv regjeringer ikke kan gjøre stort med. Det vil alltid dø noen i trafikken. Det er i slike saker vi veier for og imot. Skal vi ha biler, så må vi regne med at noen omkommer og at noen blir skadet. Sånn er det også med helsevesenet. Skal vi ha store, teknologisk kompliserte sykehus, så må vi ta med feilbehandling av mennesker på den regninga. Medisiner er en velsignelse, men de har også bivirkninger. Noen dør av dem. Vaksiner virker ikke bestandig som de skal. Noen dør av dem også. Sånn er livet, sier vi. Eller slik er jo den menneskelige naturen. Ikke aller tåler stråler fra mobiltelefonen, master og mikrobølgene. Vi vet det også. Men selv om noen skriker høyt om slikt, så hører vi ikke ordentlig etter. Fordi alternativene har tatt toget for lengst og er utenfor rekkevidde.

Vi vil avhjelpe nød, sier vi. Det er slik vi er. Bistand er bra. Selv om det forsvinner mye penger på veien. Alle er ikke som oss, sier vi. Det må vi godta. Slik er verden.

Vi har, relativt sett, verdensrekord i dødsfall av overdoser. Narkotika er et internasjonalt problem, sier vi. På linje med finanskrisa. Noen problemer har vokst både oss og verden over hodet, sier vi. Og rister på vårt.

Hvor går egentlig grensene? For konsekvenser og omkostninger som vi aksepterer? Kvalitet bestemmes ikke bare av hva vi gjør, men også av det vi lar være å gjøre.