...slike fjell og dalar

Det er fjellenes år. Vi tror det bare handler om å gå på tur, mens det egentlig gjelder planetens livgivende kretsløp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«SE DER!»To ord. Hvisket fram med spent alarm og dirrende pekefinger. I pekeretningen ser jeg den taggete hornkronen på en diger bukk. Han er alene idet han krysser vår vei. Vi følger ham i kikkert i en halv time der han traver i flytende rytme fra Buaberget over Søre Dalen foran Digerkampen, på vei østover mot Kjelkehøene. Han er en storbukk. En slik som jegere drømmer om hele året og søker etter i reinjakta om høsten.

Hva en slik opplevelse i 1400 meters høyde er verd? Antakelig er den ubetalelig.

FN har gjort 2002 til fjellenes år. Generalsekretær Kofi Annan har sammen med kona Nane gått i våre fjell og blitt førstesideoppslag i «Fjell og Vidde» som er medlemsbladet til Den Norske Turistforening. Der sitter han og titter på «Til fots i Norge».

VERDENSORGANISASJONENS begrunnelse for fjellenes år er svært konkret. Det er fjellene som samler opp og lagrer ferskt vann. Ferskt vann er avgjørende for livet her på jorda. Elvene og bekkene som renner mot lavlandet og havet, er de livgivende årene i den organismen som er oss og alt annet liv på planeten. Men fjellenes betydning er lite forstått. I en viss forstand er vi alle fjellfolk ved at vi er avhengige av at kretsløpet fungerer, av at det ikke overbelastes, ødelegges eller forurenses.

I dette perspektivet er fjellene i Norge en viktigere ressurs for landet og folket enn oljen. Og de kommer til å vare mye lenger, dersom vi bare tar ordentlig vare på dem.

«Dere nordmenn vet ikke hvor godt dere har det,» sier Kofi Annan der han ligger på kne og drikker av en fjellbekk. «Husk at rent vann antakelig er klodens mest kritiske mangelvare.»

DET VAR ET av de store perspektivene. I et av de mye mindre gleder Torfinn Evensen seg over spådommen fra trendforskerne om at å gå i fjellet blir den neste «kule tingen å gjøre» for snowboardgenerasjonen. Evensen er fagsjef for naturforvaltning i Den Norske Turistforening. Aftenpostens reporter melder henrykt at hun har observert en bar fjortismage på Grimsdalshytta i Rondane.

Rondane var den første nasjonalparken i Norge. Stortinget fattet vedtaket den 21. desember i 1962.

Vi som har levd en stund, husker kampen om Veig og Dagali som ble vernet slik at Hardangervidda kunne bli nasjonalpark i 1981.

I forhold til et fjell er førti år ingen alder. Men uten vernevedtakene ville denne naturskatten ha blitt uerstattelig mye mindre i løpet av disse åra. Vi priser oss lykkelig over vernevedtakene, og sørger stadig over de slagene som ble tapt i Mardøla og i Alta. Mye av æren for nasjonens bevissthet om dette tilfaller lenkegjengen ved Nullpunktet i Stilla, og de som politiet bar bort fra veitraseen i Sandgrovbotn ved Mardalsfossen. Bildet av fredfylte ikkevoldsprofet og professor Arne Næss som gjør seg lett å bære av to politimenn i gammeldagse uniformer, helt uten battlepreg, er blitt et av nasjonens ikoner.

URNORDMENNENE som fulgte isen der den trakk seg tilbake, jaktet på reinsdyr. Helt fram til moderne tid var det et sikrere utkomme enn jordbruk i fjellbygdene. Eldstegutten som fikk velge mellom å ta over fangstanleggene i Søre Dalen ved Asbjørnsåi eller jordene og husdyrbruket nede i bygda, valgte gjerne fjellet. Reinen kom hvert år.

Stien gjennom dalen går rett forbi ett av disse anleggene. Dyregrava er forseggjort murt av steinheller og fremdeles i god stand. Men vintrene har lagt flate de oppmurte ledegjerdene som førte dyret mot den tildekte grava som jegeren hadde utstyrt med spisse staur.

Da den gryende nasjonalbevisstheten fusjonerte med romantikken tidlig på attenhundretallet, startet fjellturismen slik vi kjenner den også i vår tid, der folk drar til fjells bare for å gå og være der og for å bli inspirert. Nasjonalromantiske malere som J.C. Dahl, Thomas Fearnley, Hans Gude og August Cappelen reiste rundt i landet og laget skisser som i atelierene deres ble til de store, fargesterke landskapsbildene som bidro til å åpne øynene i salongene for fjellets skjønnhet. Det var ikke først og fremst karrig og farlig, men storslått og vakkert. De første, ekte turistene var av britisk overklasse som betraktet fjellbøndene som et eksotisk urfolk. Men gradvis ble det å søke til fjells også et radikalt politisk standpunkt for et selvstendig Norge.

Og det var en søken etter landets ressurser. Teknologene så mulighetene i fossefallene for en elektrifisering og industrialisering av det fattige jordbrukslandet.

I DAG HANDLER det altså om jordas kretsløp, og fjellvandrerens møte med noe storslagent.

Sportsbutikkene bugner av spesialutstyr, og den som lar seg fange inn av utstyrshysteriet, blir fort av med tjue- tjuefem tusenlapper. Men sunn fornuft, solid ull og god bomull holder i massevis, særlig om det handler om det første, forsiktige bekjentskap.

Det har en tendens til å bli varig, særlig om du etter hvert kommer deg dit hvor du brått deler en vidde med storbukken.