Slipp gutta til!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I sitt innlegg i Dagbladet 29. mars setter Kristina Leganger fokus på et viktig punkt i dagens samfunn, nemlig unge menns muligheter for individuell utvikling og utfoldelse. I Norge i 2008 er det ikke lenger mannen som definerer kjønnsrollene. Det er den nye, norske kvinnen som nå setter opp grensene for hva som er akseptabel oppførsel både for eget kjønn og ikke minst for den mannlige halvdel av befolkningen. Og tror du dette fører til større rom for individuelle tolkninger av kjønn og kjønnsroller må du tro om igjen!

Det er ikke den økonomiske og politiske likestillingen jeg her sikter til, da likelønn og like rettigheter for kvinner og menn er et opplagt krav i et demokratisk samfunn. Det er debatten om kjønnsroller som interesserer meg, den såkalte kulturelle diskrimineringen. Man taler om sosialt kjønn versus biologisk kjønn, der sosialt kjønn viser til de samfunnskonstruerte kjønnsrollene. Og med samfunnskonstruert menes mannskonstruert. Det er da tross alt den mannlige del av befolkningen som har hatt makten i samfunnet opp igjennom historien og dermed kunnet forme kvinnene ut ifra egne ønsker og behov?

Er det slik, i Norge i 2008, at det er mennene som sørger for norske kvinners innskrenkede muligheter kulturelt sett? Nei, det er kvinnene selv som begrenser egne muligheter for utfoldelse. Visst ønsker vi å være politisk og økonomisk likestilt, men når det kommer til spørsmål om kjønnsroller er de fleste av oss rimelig snevre i tankegangen.

Vi blir forbanna fordi en gutt som har flere sexpartnere oppnår status i kameratgjengen og får tilnavnet «player», mens en seksuelt aktiv kvinne raskt blir nedvurdert og stemplet med ord som «billig» og «hore». Men hvem er det som opprettholder dette mønsteret andre enn kvinnene? Hvem er det som er raskest ute til å stemple en annens oppførsel negativt, baksnakke og irettesette, om ikke kvinnene selv? Det faktum at gutta velger å rose de seksuelt aktive i gjengen bør ikke være et grunnlag for kritikk fra jenters side, men heller et eksempel til etterfølgelse. I stedet for systematisk å baksnakke de jenter som skiller seg ut kan vi velge å rose hverandre og gi rom for også de jentene som ikke ønsker et fast forhold, men trives bedre med sex uten forpliktelser. For alle jenter er ikke overfølsomme vesener som alltid søker det trygge og stabile. Hvorfor er vi så raske til å dømme dem som velger en annen livsstil enn forventet? Kanskje er vi som kvinner rett og slett sjalu på de iblant oss som våger å kjenne på eget begjær og egne fantasier og faktisk gjør noe med dette begjæret og disse fantasiene?

Områdene der kvinners selvdestruktive oppførsel kommer til syne er mange. Vi provoseres lett av kroppsidealer, motepress og slankeindustri. Men retter vi aggresjonen riktig vei? Hvem setter standarden for hvordan en kvinnekropp skal se ut? Det kryr av moteblader der ute, fra Shape Up til Cosmopolitan, som forteller oss hvordan vi skal spise, trene, sminke oss, kle oss, oppføre oss sosialt, i senga, ovenfor kjæresten etc. De gir oss rett og slett «oppskriften på den perfekte kvinne». Disse bladene har også det til felles at det er kvinner som er redaktører, de preges av kvinnelige journalister og det er vi jenter som frivillig kjøper og leser disse bladene. For vi har et valg. Vi velger å lese disse motebladene og den kunnskapen bladene formidler tar vi til oss og bruker i vår kontroll av hverandre. Hvor mange ganger har du overhørt en samtale mellom to jenter der en av dem snakker negativt om kroppen til en tredje? Hvor mange ganger har du selv kommet med kritiske kommentarer vedrørende egen eller andres kropp? Og hvor mange ganger har du hørt menn bruke tilsvarende negative kommentarer i omtale av kvinnekroppen? Gutta snakker om det de syns er deilig og fint, vi jenter snakker om det som er ekkelt, feil og stygt. Gi en kompliment til en gutt og han vil høyst sannsynlig lyse opp og takke deg. Vi jenter derimot har en tendens til å returnere komplimenten tilbake til avsender i stedet for å ta imot. «Nei, jeg er da overhodet ikke trent, du ser så mye bedre ut!». Det er vi kvinner som gir gutta oppskriften på hvordan en sexy jente skal se ut, ikke motsatt. Selv har jeg aldri opplevd at en gutt har snakket negativt om kroppen eller utseendet mitt. Jenters knusende blikk, deres hvisking og hånlatter har jeg derimot måttet kjenne på, slik mange av oss må det.

Listen over områder hvor vi kvinner bevisst eller ubevisst innskrenker vår egen frihet er lang. Vi lager så mange rammer og regler for hva som er akseptert og ikke. Vi er feminister for pokker, men vi er pene, tynne og vellykkede feminister. Vi har skyhøye forventninger til oss selv, men er raske til å gå i forsvarsposisjon dersom guttene skulle antyde egne forventninger til kvinnekjønnet. En gutt som under en diskusjon ytrer frampå at han ønsker seg en dame som kan lage mat og vaske klær vil raskt bli møtt med stygge blikk. Men hvem reagerer om ei jente sier hun ønsker seg et realt mannfolk, en mann som er fysisk sterk og praktisk anlagt? Ikke jentene selv i hvert fall. For i tillegg til å definere våre egne snevre kjønnsroller er vi raske til å lage tilsvarende regler når det gjelder vår mannlige motpart. Ikke rart menn blir forvirra når vi på den ene siden vil ha hjemmeværende fedre som passer unger, lager mat og vasker, mens vi på den andre siden går og drømmer om en skikkelig machomann, full av testosteron og med hår på brøstet? Selvsagt gjelder ikke dette alle jenter, men det store flertall av oss ser ut til å drømme om nettopp den sterke mannen som kan beskytte oss og ordne opp i ting. Så da er det opp til guttene da, å klare denne balansen mellom hjemmeværende husfar og handlingskraftig villmann med istapper i skjegget.

Jeg er selv en av disse jentene jeg kritiserer. Jeg reagerer sterkere om ei jente tar med seg en ny fyr hjem hver helg enn om en gutt gjør det samme. Jeg kjøper blader skrevet av kvinner som forteller meg hvordan jeg skal se ut. Jeg er rask til å dømme og trekke konklusjoner når det gjelder andre jenters oppførsel. Jeg ønsker meg en mann som kan ta store deler av husarbeid, men han må for guds skyld være et ekte mannfolk med store muskler og en «gi faen»-holdning! Og akkurat det siste kravet tror jeg faktisk vi jenter bør lære av. Menns evne til å gi litt f., ta livet som det kommer, ikke bruke masse energi på å baksnakke og bekymre seg for bagateller, planlegge i detalj hva man skal ha på seg etc. Generelt sett tror jeg det er på tide at vi lytter mer til gutta, for vi har mye å lære av dem.