Slipp ham inn!

Steigardsryssen. Bror min. «En kveld kom ei pakke til Alvdal Kinemategrafer med femtoget». Nei, det har ikke rablet helt for oss. Vi skal skrive om Bonden. Bli med da.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For det har seg slik at Arne T. Steigen døde 29. september. Som Dagbla’-reporter var jeg så heldig å få møte Steigen en gang.

Han tok imot oss ved grindstolpene på farsgården. På hodet hadde den helt spesielle Østerdals-lua med klaffene dratt bakover. Til ære for fotograf Vedlog.

Det ble et spesielt møte. Dog under vemodige omstendigheter i forbindelse med Kjell Aukrusts begravelse i Alvdal kirke.

Steigen ba hovedstadens bladfyker inn til dekket kjøkkenbord. Det var alvdølske minusgrader ute og snøen knitret under støvlene, men Bonden hadde god vedfyr på kaminen. Det lå garantert frostrøyk rundt Posthusbakken, men det var stille i Steijela – Alvdals svar på Karl Johan.

Jo, det var sånn. Og kona Grete serverte kaffe og hjembakt. Det ble hyggelige timer til tross for at Steigen nettopp hadde mistet en nær venn.

Steigen, sier du. Ja, Bonden. Det lyder mer kjent og trekker oss inn Aukrusts fabelfulle univers, adresse Alvdal.

Eller som det står på kommunens hjemmeside ... «ei fjellbygd i Nord Østerdal med gode forbindelser til Oslo og Trondheim på Rv. 3 som går gjennom bygda ... Bygda med Aukrust-senteret langs Riksvei 1 med gode bussforbindelser til Oslo.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og nettopp Aukrustsenteret hadde mye glede av Bonden. Noe Gunn S. Hvamstad ved senteret poengterte i en nekrolog i Aftenposten.

Sitat: «Bodskapen om Arne «Bonden» Steigens bortgang kom så brått og uventa. Det var ikkje så mange dagane sidan han var på Aukrustsenteret, saman med Grete, på utstillingsopning. Han var ein trufast gjest. Han var på de fleste arrangement, eller han kunne berre stikke innom for å slå av ein prat. Det var stas når Bonden kom på besøk».

I 1972 kom Kjell Aukrust ut med ei av bøken i sin Alvdalstrilogi, «Simen-Bonden og Bror Min». Hadde det vært litt snert i kunnskapsministeren ville boka vært pensum i grunnskolen. Sammen med gratis mat og bananlikør.:

«To ett-øres karameller: Det var like oppunder jul. «Bonden» og jeg sto innpakka ved grindleet og glante på sola. Den hang frostbleik over Baugsberget.

– Makan tel matt sol, skulle mest tru at det var månen! Men den sto utbrent og gusten over rævgard’n hass Anton oppi Brenna.

– Nei, alt var nok som før, mente «Bonden». Vår Herre hadde bare så røtent mye å stå i med, like før jul. Hadde væ’ bare glømt å pusse skiva. Men det måtte da slenge en ledig engel oppi der, som kunne gi’n ei handsrekning.

Kravet fra «Bonden» var urimelig. Englan hadde da sitt å stri med ...//».

Akkurat som i vår samtid. Derfor: På vegne av kongehuset, sirkusdireksjonen og en skråttliggende V-8 lar vi Bonden og Kjell få siste ord:

«Barndommens kvite Alvdal. Måne med ring rundt, og snø i oktober. Vinteren ble lang. Vi kløvde den i to – før og etter jul. Å, som vi lengtet etter julekvelden – denne tæljlysblafrende høytid i desembermørket. Sjøl Rørosbanen fikk julestemning over seg.»

Slipp ham inn!