Slitere er ikke ekte 68’ere

Det er en avgrunn som skiller ekte slitere fra ekte 68’ere. I vår kan forskjellen bli uttrykt i form av ulike Afp-ordninger, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når LOs representantskap i dag møtes for å utforme hovedprinsippene for det kommende hovedtariffoppgjøret, vil det mest sannsynlig bli enstemmighet om klare, men generelle formuleringer. Det blir massiv oppslutning om å kreve en avtalefestet pensjonsordning som er minst like god som dagens, og ellers klare krav om reallønnsøkning for alle. Men det er først og fremst den framtidige afp-ordningen det knyttes interesse til. Det er den som er så kinkig at et utvalg bestående av regjeringen og arbeidslivets parter ikke har kunnet bli enige om en ny modell. Det er den som kan bli nedstemt i en uravstemning. Det er den som kan utløse streik. Det er den som kan gi regjeringen et banesår.

I lang tid har vi fått inntrykk av at frontene er steile mellom Regjeringen og LO, og at toleransetersklene innad i LO for hva man kan akseptere varierer. LO-leder Roar Flåthen er klar til å streike hvis ikke Afp-ordningen blir akseptabel i LOs øyne. Og hvis han aksepterer noe som lederen for aksjonen «ForsvarAFP», Stein Aamdal, ikke er fornøyd med, kan sistnevnte gjennom sitt store nettverk bidra til et nei i uravstemningen om et eventuelt anbefalt forslag. Og da vil situasjonen være ute av kontroll både for LO-lederen og statsminister Jens Stoltenberg. Så selv om LO i dag tilsynelatende samler seg om klare krav og konkrete formuleringer, vil spenningen være på et høyt nivå inntil den endelige løsningen er klar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå har det imidlertid lekket ut en mulig løsning på konflikten. Dagens Næringsliv har på bakgrunn av «en kilde med gode kontakter i regjeringen» lansert «tosporsmodellen». Den går ut på at 62-åringene skal kunne velge mellom en afp som er minst like god som dagens mot at de i praksis fraskriver seg retten til å tjene penger på si og en afp som ikke er fullt så god, men som innebærer at man kan jobbe så mye man vil i tillegg uten å bli trukket noe i pensjonen. Nå mener kilder i LO at Dagens Næringsliv kanskje ikke har dekning for å hevde at regjeringen er innstilt på å godta en slik modell. Men den er uansett besnærende. På den måten blir «sliterne» imøtekommet fullt ut. De som må gå av ved 62 år fordi de er utslitt etter et langt yrkesliv, får dermed en ordning som er på nivå med dagens. Det er ingen kommisjon som skal definere hvem sliterne er. Det gjør de selv. De må velge: en høyere afp uten rett til å jobbe ved siden av eller en litt lavere, men med full rett til å tjene mer. Da er det ikke sikkert at det blir så mange som velger afp-løsningen med det høyeste afp-tillegget. Dermed oppnår regjeringen sitt ønske, nemlig at flest mulig jobber lengst mulig.

Mange av de mest typiske 68’erne, slik de er beskrevet i avdøde Nils-Fredrik Nielsens udødelige «Ekte 68’ere spiser ikke seipanetter», vil nettopp ikke definere seg som slitere. De vil ikke frasi seg retten til å ta oppdrag og tjene penger på si, selv om de ønsker en førtidspensjon fra sitt halv- eller helakademiske yrke i offentlig sektor for å realisere seg selv på gamle dager.

Mange av dem ser fram til å omsette sin livslange kompetanse for betydelige beløp, som selvstendig næringsdrivende, som konsulenter, frilansere, forfattere og foredragsholdere. Ekte 68’ere vil ha i pose og tursekk. Og tosporsmodellen gir dem denne muligheten, uten at de snyter av offentlige midler, uten at de er usolidariske med sliterne. De tar bare med seg sin opparbeidede pensjon og sitt tilmålte afp-tillegg og sier morn da med et smil om munnen og med gode kalkyler for en solid pensjonisttilværelse på innerlomma.

En annen fordel med frivillig valg mellom to modeller, er at det stagger dem som har vært mest mot å godta endringer i Afp-ordningen. De har først og fremst vært opptatt av sliternes situasjon. Og de har greid å få hele LO med seg i sine krav. De hadde stort gjennomslag på Fellesforbundets landsmøte, og vedtaket derfra vil bli å finne i vedtaket fra LOs representantskap i dag.

Selv de mest bekymrede sosialøkonomer i Finansdepartementet må kunne se lyspunkter i en tosporsmodell. Antakelig vil færre enn de som går av med dagens ordning velge løsningen med det høyeste afp-tillegget. Og allerede i dag er antall afp-pensjonister relativt lavt, særlig målt mot de mange som er uførepensjonister. Faren for at en for god afp-ordning for sliterne vil undergrave pensjonsreformen og tappe markedet for arbeidskraft, er med andre ord betydelig overdrevet.