Slobo aleine hjemme

BEOGRAD (Dagbladet): Slobodan Milosevic (58) gjemmer seg ikke i en bunker i fjellstrøkene i det østlige Serbia. Han har ikke rømt verken til Kasakhstan eller Irak. Han sitter hjemme i residensen i Dedinje-åsen, omgitt av sikkert hundretalls politifolk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går, dagen etter revolusjonen, var den russiske utenriksministeren Igor Ivanov på besøk i den prektige villaen i gata Uzlicka 15 i Dedinje.

Sammen med en håndfull andre pressefolk nærmer jeg meg villaen. Sju svarte limousiner, Mercedeser og Audier, er parkert ved innkjørselen. Vi blir kontant avvist og vinket videre av den tause politistyrken utenfor.

Var det ham?

Nede ved en rundkjøring venter vi, under en enorm valgplakat der det står skrevet «Slobo ja» med en tegning av ham. Det kryr av politi inne i blandingen av skog og park. To busser er delvis skjult bak noen trær. Et par pensjonister er ute og spaserer med hundene sine.

Klokka er 14.40. Etter en drøy time kommer det russiske følget ut. De svarte bilene raser ned mot byen. Vi ligger på hjul, i retning katedralen og hovedkvarteret til patriark Pavle, den ortodokse serbiske kirkens overhode.

Fortsatt er vi i tvil om det virkelig er Milosevic som den russiske utenriksministeren har truffet.

En erfaren pressefotograf i følget mener at det er hans stedfortreder Nikola Sainovic, talsmann for Sosialistpartiet, som holder til i residensen og at Milosevic skjuler seg i militærbasen Dobanovci, et par mils vei nordvestover fra Beograd. Andre tror fortsatt at han har rømt og skjuler seg i en bunker ved byen Bor i det østlige Serbia.

Jeg prøver meg med et spørsmål direkte til utenriksminister Ivanov når han kommer ut fra møtet med Pavle.

- Var det virkelig Milosevic du traff i villaen i Dedinje?

Han klemmer munnen sammen, haster ned trappa og forsvinner.

Ut på ettermiddagen kommer fjernsynsbildene av Ivanov og Milosevic sammen.

Karismaen er borte.

Opptakene viser en trassig, sliten mann, som med et stivnet smil forsøker å holde på en slags verdighet. Som nekter å innse at slaget er tapt.

Myteomspunnet

Men mytene fortsetter å spinnes rundt despoten, som de færreste serbere har sett annet enn på fjernsynet. Bortsett fra noen trofaste partifolk i hans eget serbiske sosialistparti (SPS) og i kona Mirjana Markovics Jugoslaviske Venstreallianse (JUL) som ble hentet inn for å klappe på velregisserte kongresser, har jeg knapt møtt noen i Beograd som har sett Milosevic i virkeligheten i løpet av de 13 årene han har avgjort krig og fred på Balkan.

Jeg har opplevd å se ham på nært hold én gang, på en hastig innkalt pressekonferanse sammen med daværende fredsmekler Thorvald Stoltenberg i hallen i det serbiske presidentpalasset i sentrum av Beograd, rett over plassen fra det føderale parlamentet. Det var en sommerkveld i 1993.

Han er kortere av vekst enn han gir inntrykk av på fjernsynet. Det markerte ansiktet, som var omkranset av en fyldig, bølget, grånende hårvekst, hadde en utstråling av hardhet, vilje og en slags uutgrunnelighet.

Ingen kan nekte for at prestesønnen Milosevic har en karismatisk utstråling.

Alle som har forhandlet med Milosevic gjennom et tiår med fire kriger - det være seg lord David Owen, Thorvald Stoltenberg eller Richard Holbrooke - har innrømmet at de var fascinert av mannen, som kunne holde samtalene gående i timevis uten å vike en tomme, og som gjerne tok et glass god whisky eller tre etterpå.

Sjelden brutal

Meningene er delte om hvorvidt han er en taler. Men han behersket fjernsynet, så lenge han hadde kontroll over den statlige serbiske kringkastingen. Han så seerne rett inn i øynene. Hans ordbruk var sjelden brutal. Det var først i valgkampavslutningen for drøye to uker siden at han brukte skjellsord. Da kalte han sine motstandere «rotter, kaniner og hyener».

Han var først og fremst en manipulator, et taktisk geni.

- Han hersket gjennom sine håndlangere, nesten uten å undertegne et papir. Han brukte antydninger, nærmest gjennom et kodespråk, sier en som kjente ham godt. Splitt og hersk var arven gamle Tito etterlot til den ambisiøse bankmannen Milosevic og hans maktgrådige ungdomskjæreste og kone, partisandatteren Mirjana Markovic.

Milosevic var kommunist så lenge det var nødvendig. Så ble han nasjonalist, støttet av serbiske intellektuelle og av serbiske bønder og arbeidere som følte seg truet av virkelige og innbilte fiender blant de andre folkene i Jugoslavia.

I dag er han en slagen mann, en diktator knust av folkets vilje.

HVIL I FRED: En gravstein med Milosevics navn, båret av en demonstrant i går.
STOPP: En opposisjonell demonstrant bærer et bilde av den nyvalgte presidenten Vojislav Kostunica.