Sloss på tørre never og fryktet kannibalisme

Nå kommer historiene om slosskamper, grupper som sto mot hverandre, og frykt for kannibalisme i gruva med «de 33».

DØDSPAKT: Etter 17 døgn i gruva, uten kontakt med omverdenen, og med en stadig sterkere frykt for at de aldri ville komme levende fra ulykka, fikk de plutselig kontakt med oververdenen.

Først da besluttet de 33 det de kaller en «dødspakt» om at de ikke skulle fortelle omverdenen om alt som hadde skjedd i gruva.

Likevel kommer nå brokker av historier fra livet i gruva. Foto: SCANPIX
DØDSPAKT: Etter 17 døgn i gruva, uten kontakt med omverdenen, og med en stadig sterkere frykt for at de aldri ville komme levende fra ulykka, fikk de plutselig kontakt med oververdenen. Først da besluttet de 33 det de kaller en «dødspakt» om at de ikke skulle fortelle omverdenen om alt som hadde skjedd i gruva. Likevel kommer nå brokker av historier fra livet i gruva. Foto: SCANPIXVis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

||| (Dagbladet): Verdens mest kjente skiftleder, Luis Urzúa, tegner et bilde av demokratiske prosesser og samhold i gruva San José i Chile. Han var den siste av de 33 gruvearbeiderne som ble heist opp, og han ble feiret som den største av heltene som ble reddet natt til onsdag.

- Alle spørsmål ble stemt over. Vi var 33 menn, så 16 + 1 var flertall, sier Urzúa til den engelske avisa The Guardian.

Avisa er tett på kildene. En av The Guardians reportere var vært veldig nær både familier og myndigheter under dramaet, og var den første som skrev kontrakt om å gi ut bok om gruvedramaet.

Tåler ikke dagslys Men et annet bilde tegner seg også, av håpløs frykt, dødsangst og intriger. Etter 17 døgn i gruva, uten kontakt med omverdenen, og med en stadig sterkere frykt for at de aldri ville komme levende fra ulykka, fikk de plutselig kontakt med oververdenen.

Først da besluttet de 33 det de kaller en «blodspakt» om at de ikke skulle fortelle omverdenen om alt som hadde skjedd i gruva.

Likevel kommer nå brokker av historier fra livet i gruva. Det er historier først og fremst fra de 17 første dagene, da var det lite håp om å bli reddet. Det er historier som, i lys av den vellykkede redningsaksjonen, ikke alltid tåler dagslys.

På tørre nevene En av de 33, Osmán Araya, har fortalt sin bror, Rodrigo, at det snart oppsto tre grupper blant gruvearbeiderne. Selv om alle syntes enige om at maten skulle rasjoneres rettferdig, så kranglet de tre gruppene om plass og hvilke oppgaver de skulle ha i gruva, skriver The Guardian. En annen kilde til motsetninger nede i gruva er gruvearbeider Daniel Sanderson, som sluttet skiftet sitt og kom opp av gruva bare timer før den raste sammen, 5. august. Han sier at han fikk et brev fra en av dem der nede som fortalte om krangler som endte i slåsskamp på bare nevene.

- De delte seg inn i tre grupper fordi de sloss. Det var kamp med knyttede never, sier Sanderson, ifølge The Guardian.

På spørsmål om hva som var grunnen til slosskampene, svarer Sanderson:

CHILENSKE HELTER: De 33 Chilenske gruvearbeiderne poserer sammen med president Sebastian Pinera på sykehuset. Foto: Jose Manuel de la Maza/Scanpix.
CHILENSKE HELTER: De 33 Chilenske gruvearbeiderne poserer sammen med president Sebastian Pinera på sykehuset. Foto: Jose Manuel de la Maza/Scanpix. Vis mer

- Det er en del av pakten.

Fryktet kannibalisme Richard Villaroel, gruvearbeideren som ble pappa mens han var fanget i gruva, er en annen kilde som korrigerer skiftleder Luis Urzúas bilde av relativt ordnede forhold, under de ekstreme omstendighetene. Fra sykesenga i Copiapó, der de fleste av gruvearbeiderne bor, snakker også han med The Guardian.

- Vi ventet på døden, vi spiste av oss selv, vi ble så tynne. Jeg var redd for at jeg aldri ville få se min baby, som var på vei, sier han.

På spørsmål fra The Guardian om de noen gang fryktet kannibalisme, gjør Villaroel en pause.

- Der og da var det ingen som snakket om det. Men med det samme hjelpen kom, ble det (kannibalisme) gjenstand for vitser, men først da det var over, da de hadde funnet oss. Men der og da var det ikke snakk om kannibalisme, sier Villaroel til The Guardian.

Men mye tyder på at kannibalisme var i gruvearbeidernes hoder. De vitset blant annet om at de kunne få det som de overlevende fra ei kjent flyulykke i Andes-fjellene på 1970-tallet. Da de omsider ble funnet hadde de overlevende spist sine døde medpassasjerer. For også humoren var svart, 700 meter under jorda.

IKKE BARE SAMHOLD: Verdens mest kjente skiftleder, Luis Urzúa (med hånda i lufta), tegner et bilde av demokratiske prosesser og samhold i gruva San José i Chile. Men nå kommer et annet bilde fram. Foto: SCANPIX
IKKE BARE SAMHOLD: Verdens mest kjente skiftleder, Luis Urzúa (med hånda i lufta), tegner et bilde av demokratiske prosesser og samhold i gruva San José i Chile. Men nå kommer et annet bilde fram. Foto: SCANPIX Vis mer