Slu strateg

Siv Jensen har et poeng. Hun berøves friheten, mens gjerningsmannen går fri.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I KRIG OG VALGKAMP er mye lov. Siv Jensen har derfor sine grunner når hun står fram som forfulgt og truet av en tidligere voldsdømt asylsøker og tidligere barnesoldat av afrikansk opprinnelse. I likhet med Kristin Halvorsen og statsminister Bondeviks familie, er Jensen utstyrt med sikkerhetsvakter og trygghetsalarm. Poenget er at Siv Jensen ser truslene som et spørsmål om hva slags innvandringspolitikk vi fører i landet. Mens Bondevik avstår fra å kommentere sin og familiens sikkerhet, og Halvorsen lenge har latt være å gå ut offentlig for ikke å dramatisere situasjonen, er det tydelig at Jensen bruker truslene for alt de er verd for å fremme Fremskrittspatiets strenge innvandringspolitikk. Siv Jensen krever med brask og bram at justisminister Dørum kaster den «tikkende bomben» av en uretunerbar asylsøker ut av landet. Hun kunne i stedet valgt å reise spørsmålet om den psykiatriske helsetjenesten fortsatt skal få lov til å svikte samfunnet og sine pasienter når de åpenbart er en fare for både seg selv og andre.

SIV JENSEN KUNNE også valgt å videreutvikle «det skrikende paradokset» i, som hun sier, at det er hun som offer som berøves friheten, mens gjerningsmannen kan gå hvor han vil. Da må hun gjerne avslutte med sitt indignerte og retoriske «Er det slik vi vil samfunnet skal være?» For selvfølgelig vil vi ikke det. I årevis har krisesenterbevegelsen og alle slags organiserte tiltak som jobber med voldsutsatte personer og voldelige personer, gjort sitt for å rette samfunnets oppmerksomhet mot nettopp dette paradokset. I utredningen «Retten til et liv uten vold» fra 2003, la det regjeringsoppnevnte kvinnevoldsutvalget fram en enstemmige innstilling som bl.a. oppfordret politiet og hjelpeapparatet til å konsentrere oppmerksomheten om gjerningsmannen i en helt annen grad en tilfellet fortsatt er. I Sverige vet vi at lovgiverne enstemmig går inn for å tillate elektronisk overvåking av gjerningsmannen slik at kvinner og barn kan fortsette livet i frihet. Det er altså overgriperen som skal fjernes fra hjemmet og iføres elektroniske hånd- eller fotjern.

VOLDSUTVALGETS utredninger og anbefalinger gjelder menns vold mot kvinner i nære relasjoner, og ikke trusler mot politikere. Poenget er at Siv Jensen rører ved noe viktig når hun viser hvordan voldsutsatte kvinner mister sin frihet selv om de blir utstyrt med både voldsalarm og rettslige kjennelser om at overgriperen må holde seg unna. I private forhold kan en voldelig mann tvinge både partner og barna under jorda i årevis. Der lever de som illegale flyktninger i eget land på hemmelig adresse. Mer enn 1000 kvinner og barn lever årlig på kode 6 og 7, såkalt relokalisering med adressesperre. Det betyr at de også slettes fra de offentlige registrene. Et eget vitnebeskyttelsesprogram kan i tillegg gi dem nye identiteter og plassere dem hvor som helst i verden etter å ha slettet alle spor av livet de levde. En form for «dødsstraff» på høyst levende individuelle identiteter. I stedet for å ta beslag i mannen.

MEN SIV JENSEN har en valgkamp å kjempe og minner om trikkedrapet i Oslo, der en psykisk syk norsk-somalier gikk berserk med kniv. Vi mer enn aner at med Fremskrittspartiet i posisjon ville slike drap ikke forekommet fordi tidligere dømte asylsøkere ikke ville vært her, uavhengig av om de lar seg returnere. Og da minner jeg om at selv et foreldrepar som opplevde å miste sin sønn i denne store tragedien, bebreidet det psykiske helsevernet som ikke hadde maktet å fange opp og behandle innvandreren før han ble drapsmann. Det er selvfølgelig ikke til å begripe at pårørende makter å ha slik empati med gjerningsmannen. Desto mer beklagelig at en toppolitiker reduserer spørsmålet om hvordan samfunnet kan sikres mot farlige personer, til å anbefale en hardere asylpolitikk. Det er ikke bare kynisk, det er naivt.

DERIMOT VIRKER det utrolig at politiet som ifølge en sikkerhetsanalyse fra PST beskriver mannen som truer Bondevik, Halvorsen og Jensen, som en klassisk sosiopat, ikke finner hjemmel for å pågripe ham med tanke på behandling. Jeg har full forståelse for at Siv Jensen er fortvilet og redd når en «kriminell, voldelig, aggressiv, truende, uansvarlig og grenseløs uærlig person», som det heter i PST-rapporten, er på jakt etter henne. Politiet har dermed sitt ansvar for at valgkampen ikke blir ytterligere infisert av bruk av fremmedfrykten.