Slutt på maset

Regjeringen vil avlive likestillingens vaktbikkje. Hun bjeffet for høyt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Diskriminering,

sa Erna Solberg uten å nøle. Spørsmålet var hva likestilling og etnisk diskriminering har med hverandre å gjøre. Svaret syntes sikkert innlysende for en Høyre-statsråd som har fått mannen til å stelle hjemme og snart skal bli partileder. Hadde hun blitt spurt om hva epler og pærer har til felles, ville sikkert svaret vært: De er begge frukter.

Tanken bak

å slå sammen to komplekse og ulike fagområder i ett organ, slik regjeringen foreslår, er nettopp forenkling. Ved å samle kreftene mot alle former for diskriminering skal det offentlige ombudet formodentlig bli tydeligere og mer slagkraftig. Men sekkeposten diskriminering har lite rom for det mangfoldet den er ment å ivareta. I jakten på et minste felles multiplum er likestilling redusert til å handle om kjønnsdiskriminering i forhold til lovverket. Den minst like viktige pådriverrollen er kastrert, og den statlige vaktbikkja er satt ut på anbud.

Det offentlige skal heretter løpe etter utviklingen og passe på at alle følger gårsdagens lover i stedet for å gå foran og vise vei.

I praksis

innebærer forslaget at Likestillingssenteret blir nedlagt og likestillingsdebatten blir privatisert - eller satt ut til det sivile samfunn, som barne- og familieminister Laila Dåvøy uttrykte det. Det bør ikke overraske noen at enkelte partier mener den diskusjonen hører hjemme på kammerset. Heller ikke at en KrF-statsråd benytter omorganiseringen til å kvitte seg med en brysom kritiker. Feidene mellom hennes forgjenger Valgerd Svarstad Haugland og senterets første direktør, Ingunn Yssen, ikke minst i forbindelse med kontantstøtten, var gjengangere i TV-debatter og avisspaltene for noen år tilbake.

For å nedtone hevnmotivet støtter Dåvøy seg til en kritisk rapport om Likestillingssenteret fra Statskonsult. Rapporten er i beste fall en lettvint misforståelse, som ikke engang synes å ha fått med seg at Likestillingssenterets pådriverrolle faktisk er lovfestet. Det er Stortinget som gikk til anskaffelse av ei vaktbikkje for å skremme opp likestillingsdebatten og drive den framover. Erna Solberg var selv en av initiativtakerne til funksjonen, som Norge er helt alene om, og som nok en gang markerte oss som et foregangsland innen likestilling.

Men ikke alle satte pris på at vaktbikkja gjorde som den ble bedt om og beit fra seg. - Vi er en pain-in-the-ass, men det er vår jobb, sier likestillingsdirektør Long Litt Woon. Hun mener forslaget om å slå sammen rollene som lovhåndhever og pådriver er det største tilbakeskrittet for likestillingsarbeidet i Norge på mange år.

Rolleblandingen

bryter antakelig med praksis i statsforvaltningen når både tilsyn og pådriver samles. Men svekkelsen av pådriverrollen viser også en mangelfull forståelse av hva likestilling handler om. Antidiskrimineringsarbeid er bare en del av kampen for full likestilling mellom kjønnene, en stadig mindre del, vil til og med mange si, ettersom de formelle barrierene brytes ned og har fått oss til å tro at vi er likestilte. Det som gjenstår, er først og fremst nedarvete holdninger og inngrodde maktstrukturer som begrenser kvinners muligheter. Det er det uformelle som ikke noe ombud kan slå ned på.

Loven kunne ikke

hindre Torbjørn Yggeseth i å nekte Anette Sagen å hoppe, men det er lov å påpeke at mannen er forhistorisk. Likestillingsloven omfatter heller ikke trossamfunn. Og det er ikke noen lov som har bestemt at Erna Solbergs mann skal ta hovedansvaret hjemme. Det er en konsekvens av holdningsendringer som ennå har sunket inn hos svært få.

Det er gode grunner

til å samle antidiskrimineringsarbeidet hos ett ombud, men det burde kunne skje uten å svekke det offentlige ansvaret for å drive likestillingen framover. Slik det er utformet, innebærer forslaget at kampen mot etnisk diskriminering blir oppgradert, mens likestillingsarbeidet blir nedgradert.

Men det er mulig det er på tide at menn går på barrikadene. Når likestillingsdebatten endelig begynner å dreie seg om mannsrollen, gidder ikke staten bry seg lenger. Det får være nok likestilling nå.