Slutt på miljøflørten?

Olje- og energiminister Marit Arnstad har avslått søknaden om å bygge ut Øvre Otta. I Finansdepartementet sitter Gudmund Restad og snekrer sammen noen grønne skatter. I Miljødepartementet legger Guro Fjellanger en plan for å følge opp Kyoto-konferansen. Og i Stortinget sitter Arbeiderpartiet og bestemmer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slik omtrent fortoner de miljøpolitiske realiteter seg for tida, og strengt tatt skjedde det vel ingen endring i dette maktbildet med regjeringsskiftet. Bakom de politiske kulissene skimtes storindustriens konturer, og da er vi ved kjernen av maktspillet som utfolder seg.

  • Vanligvis har miljøbevegelsen gode tider når økonomien går godt. Da har vi råd til å lefle litt med krefter som bryr seg om andre ting enn økonomisk vekst og arbeidsplasser. Men nå ser det ut til at flørten med miljøet er over for denne gangen. Er det et tegn på at den langvarige høykonjunkturen er på hell?
  • Både i debatten om utbyggingen av Øvre Otta og om gasskraften kjøres nå industriens behov fram som det tunge skytset. Uberørt natur og forurensing er i ferd med å vike for de harde økonomiske fakta. En anke av avslaget om utbygging av Øvre Otta ser derfor ut til å få flertall i Stortinget. For et par år siden var det bortimot utenkelig at disse elvene øverst i Gudbrandsdalen skulle bli lagt i rør. Og i går tok debatten om gasskraftverk en helt ny vending da Arbeiderpartiets fylkesledere i flokk og følge gikk inn for å bruke kraften her hjemme, slik en rundspørring i Dagsavisen viste. For et halvt år siden var det utelukket.
  • Hva har skjedd? I korthet er svaret at industrien er kommet på offensiven. Den har som kjent et stort kraftbehov, og truer med nedlegging og utflagging. Det er argumenter som veier tungt i alle partier, men mest i dagens opposisjon. Arbeiderpartiet har vaklet litt de siste åra, men er i ferd med å finne tilbake til gamle posisjoner. Etter Kaci Kullmann Fives miljøtokt på 70-tallet har Høyre falt til ro i industriens favn, og Carl I. Hagen kan ikke engang skryte på seg en miljøpolitisk ungdomssynd.
  • Industriens kraftbehov er i seg selv høyst reelle. De er tuftet på den forutsetningen at vi ikke makter å spare strøm så det monner, og at en økning av kraftprisene til oss forbrukere er politisk umulig. Vi er for godt vant, og vil ikke legge om våre vaner. Unnlatelsessyndene flommer i strie elvestrømmer fordi vi har trodd vi bare kan pøse på med billig kraft. Satsing på alternativ energi og enøk-tiltak er alltid blitt en salderingspost på statsbudsjettene. Langs vår forblåste kyst finnes knapt en vindmølle, og vi er et u-land i bioenergi. Så står vi der plutselig med behov for kraftimport selv i normale nedbørsår. Da ryker Øvre Otta.
  • Men gasskrafttilhengerne kommer også i bevegelse. Etter alle krumspring i Arbeiderpartiets ledelse for å utsette bygging av gasskraftverk i valgkampen, har fylkeslederne mistet tålmodigheten. Opprinnelig het det at gasskraften skulle eksporteres for å erstatte kull og atomer og annet svineri i våre naboland, slik at de samlede utslippene ble mindre. Men nå skal gasskraften brukes til å dekke behovet i vår egen industri. Alternativet er import. Svaret på Kyoto-kravene er at vi skal kjøpe COæ+2å-kvoter fra andre land.
  • Nå ligger det an til ny debatt på Arbeiderpartiets landsmøte til høsten. Fylkesledernes mål er å fjerne programposten som sier at gasskraften skal eksporteres og at vårt eget forbruk skal dekkes av fornybare energikilder. Selv om Jens Stoltenberg sier programmet er både riktig og godt, avviser han ikke en ny debatt. Da avviser han ikke en ny programformulering heller.