Små skritt mot fred

Yassir Arafat var en nedbrutt mann da Knut Vollebæk besøkte ham i slutten av november i fjor. Etter to møter med den norske utenriksministeren var den palestinske presidenten langt lettere til sinns. Her var det noen som fremdeles brydde seg om ham og fredsprossessen i Midtøsten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med en revitalisert Yassir Arafat og et vellykket møte med Israels statsminister Benjamin Netanyahu kunne Vollebæk si seg fonøyd med sitt første Midtøsten-besøk som norsk utenriksminister. Når han nå igjen skal møte israelske og palestinske ledere, setter han seg ikke store og ambisiøse mål. Likevel kan det norske fredsdiplomatiet være av stor betydning, i en tid da kritikerne mener at Oslo-avtalen er på vei mot historiens skraphaug.

  • Halvannet år med Netanyahu som israelsk statsmininister har vært direkte ødeleggende for fredsprossessen mellom israelere og palestinere. Den gjensidige tilliten mellom partene er helt brutt ned, ikke minst gjelder det på palestinsk side. Frilansmekler Terje Rød-Larsen og ambassadør Mona Juul jobber for tida hardt med å gjenskape tillliten mellom de israelske og palestinske lederne. På mange måter er meklerparet tilbake der de var i begynnelsen av 90-åra, før Yassir Arafat og Israels daværende statsminister Yitzhak Rabin kunne ta hverandre i hendene.
  • Rød-Larsen og Juuls tillitsskapende arbeid er en av årsakene til at Vollebæk igjen setter kursen mot Midtøsten. En annen er amerikanernes ønske om at Norge igjen engasjerer seg. Men ikke minst håper den norske utenriksministeren at hans gode forhold til Netanyahu kan bidra til å få fredstoget på skinnene igjen. Vollebæks vennskap med Netanyahu har ikke sin bakgrunn i at han er medlem av Kristelig Folkeparti, slik noen synes å tro. Årsaken er av politisk art. Da Vollebæk var statssekretær i UD for åtte år siden, forhandlet han fram avtalen om å tilbakelevere norsk tungtvann fra Israel til Norge. Forhandlingspartneren var daværende viseutenriksminister Netanyahu. Selv om forhandlingene var harde, ble Netanyahu imponert over nordmannen, ikke minst på det personlige plan.
  • Israel står midt oppe i en budsjettkrise. Utenriksminister David Levy truer med å gå av når statsbudsjettet etter planen skal vedtas mandag. Uten Levy vil fredsprosessen stå enda svakere, men arbeidet for å få forhandlingene i gang igjen vil fortsette uansett. USAs spesialutsending Dennis Ross ankommer Israel bare et par dager etter Vollebæk, og seinere i januar er det meningen at Arafat og Netanyahu skal møtes hos Bill Clinton i Washington.
  • Vollebæk og hans UD-delegasjon skal ikke minst prøve å tilrettelegge dette USA-besøket. Fra norsk side vil man prøve å finne måter palestinerne og israelerne kan tilnærme seg hverandre på. Så vidt vi forstår, blir ingen revolusjonerende norske ideer lagt fram. Det er mer et spørsmål om å sammenfatte og teste ut de mange utspill og forslag som ligger på bordet.
  • Det gjenstår en rekke stridspunkter mellom israelerne og palestinerne, men i øyeblikket er spørsmålet om den israelske tilbaketrekningen fra okkuperte områder det viktigste. Uoffisielt har israelerne som neste skritt tilbudt seg å forlate fra seks til åtte prosent av områdene på Vestbredden. Palestinerne krever 30 prosent. Før det er oppnådd enighet om denne tilbaketrekningen, kan heller ikke sluttforhandlingene mellom partene komme i gang.
  • Mer enn fire år etter at Oslo-avtalen ble undertegnet i Washington, har palestinerne ikke reelt selvstyre over mer enn tre-fire prosent av Vestbreddens territorium. Spørsmål som egen flyplass og havn i Gaza skulle vært avklart for lenge siden, det samme gjelder korridoren som skal forbinde de palestinske områdene på Vestbredden og i Gaza. De virkelige minefellene som Jerusalems framtid, israelske bosettinger på okkupert område og palestinske flyktninger, skal ikke diskuteres før sluttforhandlingene kommer i gang. Dit er det en lang vei å gå.
  • I øyeblikket er det viktigste å blåse liv i fredsprossessen igjen, og her ligger Vollebæk og Norges umiddelbare utfordring. Så får vi heller finne oss i at amerikanerne eventuelt tar det meste av æren - om toppmøtet i Washington skulle bli en suksess.