Småstat i et utvidet EU

Den irske erfaringen bør mane til en debatt om Unionens manglende folkelige forankring og små lands rolle i det framtidige EU.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Irland har sagt nei til EUs Nice-traktat. Dette avdramatiseres av EU og møtes med øredøvende taushet av ja-sida i Norge. Det planlegges ny folkeavstemning i Irland for å rette opp «feilen». Det er forstemmende at folk ikke tas på alvor.

Interessant nok er det bare Irland som har gjennomført folkeavstemning om Nice-traktaten. Utfallet av folkeavstemninger i andre EU-land kunne kanskje ha blitt det samme om man hadde tort å spørre folket til råds.

Det er flere grunner til at Irland sa nei. Raseri over EU-systemets overkjøring av det irske budsjettet er én grunn. Deltakelse i EU-hæren er en annen grunn som opprører mange i det tradisjonelt nøytrale Irland. Nice-traktatens begrensning av små lands rettigheter i Unionen er en tredje grunn - og det er denne jeg vil dvele ved.

Føderasjon

De fleste vil mene at EU utvikler seg i retning av en føderasjon. Den økonomiske og monetære unionen og en stadig mer samordnet utenriks- og sikkerhetspolitikk er trekk i denne retning. Den tyske utenriksministeren er den som tydeligst har formulert målsettingen om en føderasjon - han har tenkt høyt om EU-regjering, føderal grunnlov og direktevalgt president. Joschka Fischers tanker ble mottatt med største fagnad og dypeste frustrasjon. Reaksjonene synliggjorde til dels ulike syn mellom Tyskland og Frankrike, men viktigere er at land som Storbritannia, Sverige og Danmark følte seg ubekvemme med slik høyttenkning og kanskje til og med uenige i tilnærmingen.

Det synes opplagt at vi vil få en utvikling i EU hvor enkelte land utgjør en kjerne mens andre velger en mildere form for integrasjon - enten fordi de ikke oppfyller kravene til opptak i den sentrale klubben eller fordi de ikke får folk med seg. Etter regjeringskonferansen i Nice i desember 2000 fikk grupper av åtte land eller flere grønt lys for å gå lenger i sin integrasjon seg imellom enn andre. For eksempel kan nå eurolandene samordne sin skattepolitikk. I praksis ser vi en utvikling hvor land som Tyskland, Frankrike og Italia er i ferd med å gjenfinne sine roller som stormakter i Europa.

Bruken av flertallsvedtak øker i EU. Dette er nødvendig for at et utvidet EU ikke skal bli fullstendig handlingslammet. I Nice ble det besluttet å innlemme 29 nye områder for flertallsvedtak. Dette betyr i klartekst at den vetorett hvert enkelt land hadde tidligere, blir stadig mer begrenset.

Flere stemmer

I det «gamle» EU hadde de små landene flere stemmer i Ministerrådet (EUs lovgivende organ) enn folketallet skulle tilsi. Dette privilegiet ble redusert i Nice. Alle store EU-land styrket seg på bekostning av de små og mindre landene. Etter Nice vil ikke små land ha samme mulighet til å binde opp store land som tidligere. I et utvidet EU vil 74,6 prosent av stemmene måtte samles for å oppnå kvalifisert flertall. En koalisjon av tre store land og ett lite land vil heretter være nok for å blokkere et kvalifisert flertallsvedtak. I tillegg må alle beslutninger ha oppslutning fra land som representerer 62 prosent av den totale folkemengden i et utvidet EU. De folkerike landene, og særlig Tyskland, vil i henhold til disse reglene få svært stor uttelling.

Konklusjonen fra Nice er med andre ord at de store landene sikret sine interesser og styrket sin dominans. Eller sagt på en annen måte: stormaktene konsoliderte sin makt som en forberedelse til opptak av nye, små medlemsland.

Sukring

Men, på den annen side, de store landene som i dag har to representanter i Kommisjonen, må nøye seg med én etter 2005. Kan dette oppfattes som en sukring av pillen for de små land? Neppe. Kommissærene representerer ikke de land de kommer fra, verken i teori eller praksis. De er i EUs tjeneste med lojalitet til Brussel.

Den irske erfaringen bør mane til en debatt om Unionens manglende folkelige forankring og små lands rolle i det framtidige EU. Vi bør også kunne forvente at ja-sida i Norge toner flagg i striden mellom føderalister og ikke-føderalister i EU siden dette er det mest fundamentale spørsmålet EU skal forholde seg til framover. Tar ja-sida utfordringen?