- Smerten slipper ikke taket

For nøyaktig ett år siden planla Sonja Juliussen familiemiddag for ektemannen Stig og ungene. Men Stig kom ikke hjem. Det tok tre dager før Sonja forsto at han var død.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg har vært på kirkegården og lagt ned røde roser og tent lys. Å være pårørende er ren tortur fra første dag, sier hun til Dagbladet.no.

19 mennesker ble drept da to tog kjørte i hverandre ved Åsta stasjon 4.januar klokka 13.12 i fjor. Et ukjent antall mennesker fikk livene sine brutalt forandret da de mistet noen de elsket.

Sonja var blant dem. Hun mistet kjæresten, bestekompisen og ektemannen gjennom mer enn 20 år. Stig var lokfører på sørgående tog.

Familiemann

- Stig var utrolig rolig og sindig. Han var snill. En ordentlig familiemann, ungene og ekteskapet betydde mye. Han er - han hadde alltid en morsom kommentar eller et klokt råd hvis noen trengte det. Dessuten var han veldig arbeidssom, han jobba støtt. Det er bittert og urettferdig at vi skulle bli revet fra hverandre slik. Nå som ungene begynte å bli store og vi kunne få litt luft under vingene.

I ett år har Sonja levd med flimrende brann-bilder over tv-skjermen når hun og ungene har prøvd å hygge seg sammen foran tv'n. Hun har arrangert konfirmasjon, bygd på hytta, bestemt seg for hvordan ting skal gjøres. Alle bestemmelser har hun måttet ta alene.

- Jeg tenker stadig på hvordan vi hadde løst ting - hvordan hadde vi gjort det nå? Jeg sammenligner med det - vi. Vi har vært sammen helt siden jeg var 17, sier hun.

Lammende skrekk

4.januar i fjor: Sonja snakket med Stig på telefonen. De var enige om familiemiddag, en slags avslutning på jula før Sonja begynte på jobb dagen etter og ungene skulle på skolen. Litt senere ringte Sonjas mor og lurte på om Stig var på jobb.

- Jeg skjønte på stemmen at det var noe galt. Når jeg hørte hvilkte tog og hvilken strekning det gjaldt, visste jeg at han var der. Når man ser grusomme bilder over skjermen og får telefonnumre som pårørende kan ringe, er det som en dårlig film. Du skjønner ikke at du er aktør selv.

Sonja kastet seg i bilen og dro til ektemannens kolleger på Hamar. Inntrykkene har brent seg fast - telefonene som kimte, folk som sprang i gangene, de som ble høyrøstede og de som ble tause etter hvert som de fattet hva som hadde skjedd. Sonja la merke til alt, men uten å skjønne at det angikk henne selv.

- Det var en lammende skrekk. Du skjønner at det er noe, men får ikke tak i hva. Du fatter ikke at du opplever det.

Smerten

Sonja nektet for at Stig var død. I tre dager var hun rasende på alle andre som hadde gitt opp håpet.

- Jeg tenkte på hvilke fluktruter han kunne ha valgt og hvordan han hadde kommet seg unna. Jeg nekta å oppgi håpet, han satt jo høyt og trygt bak jern! Men etter hvert må man høre sannheten. Du føler at verden stopper, på få sekunder blir alt snudd på hodet. Det er et innhogg i hjerterota. Så er alt svart.

- Hva tenker du om måten Stig døde på?

- At det er så ufattelig. I dag kan alt gjøres med teknologi, men å føre et tog fra a til b... Det er grusomt, jeg har ikke ord for å uttrykke hva jeg føler.

Mange tror at den verste smerten gir seg i løpet av noen måneder. Etter et år skal pårørende være på bena igjen.

- Det er ikke sånn. Lammelsen gir seg, men du glemmer ikke, og du begynner ikke på nytt. Du klarer å komme deg opp igjen, men så kommer de tunge dagene. Vi pårørende må få den tida vi trenger.

--

Minnegudstjeneste

Sonja har fått brev, kort, broderier og omsorg fra folk hun aldri har møtt. Mange har ringt. Både kjente og ukjente har blitt avvist på telefonen eller i døra når sorgen er for sterk, men hun er takknemlig for omtanken.

- NSB har fulgt opp med besøk, telefoner, blomster og økonomisk hjelp. Jeg føler at de ærer Stig. Folk i hele landet vil meg vel. Ulykken gjør noe med dem. Da er vi ikke så alene som man kanskje kunne tro.

I dag skal Sonja på minnegudstjeneste. Hun skal sitte blant andre pårørende som også fikk hjertene sine revet ut for ett år siden.

- Denne dagen er opprivende. Det er kommet litt skorpe på sårene. Klokka tolv minutter over ett skjedde skrekk-scenariet. Jeg opplever det på nytt, sier hun.

- Forrige 4.januar skulle ha vært hyggelig. Vi skulle ha en skikkelig avsluttende familiemiddag. Men det ble ikke slik. Jeg ville ha revolusjonert verden for å få Stig tilbake. Men jeg får ikke gjort noe med det.

OMKOM: Lokfører Stian Juliussen omkom i Åsta-ulykken for et år siden.
SORG: I dag er det ett år siden Åsta-ulykken. 19 mennesker mistet livet.