Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Smugler med livet som innsats

FARKHAR: De kommer inn med morgentåka, eselmennene og smuglergodset deres. De har krysset fronten mellom Taliban og Nordalliansen. Fortjenesten er god, men innsatsen stor. Turen kan koste dem livet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Blodflekkene har størknet på buksene til Braoud. Det er kameraten Najibullahs blod - han gikk på en landmine på Talibans side av fronten natta før.

- Foten bare eksploderte, sier Braoud.

Vi finner ham på hvilestasjonen for esler i Farkhar. Eslene gumler havre, uvitende om farene de har vært gjennom, mens eselmennene styrker seg på glohet te og ris med kjøtt etter turen.

Braoud står tafatt ved eselet til den døde kameraten. Natta før listet de seg begge gjennom Taliban-kontrollert område for å krysse fronten over til Nordalliansens territorium, for å selge ris, olje og hvete. Varene ble først smuglet med lastebiler fra Iran, deretter med esler over fronten.

Foten til Najibullah forsvant i mineeksplosjonen.

- Blodet bare strømmet ut, fortviler Braoud.

Hylet og deretter jamringen hans brøt nattestillheten, og de fryktet at Taliban ville finne dem. De forsøkte å knytte et sjal hardt rundt foten for å stanse blodstrømmen. Braoud tok kameraten over skulderen og bar ham videre oppover de hemmelige stiene.

- Etter hvert sluttet han å jamre, og hodet hans dasket mot kroppen min. Jeg tok ham ned av skulderen min, han var død. Han mistet for mye blod. sier Braoud stille.

- Da jeg så at han var død, bandt jeg ham fast til rissekkene på eselet hans.

Hit kom vi i dag morges, etter to netter og en dags vandring.

Blodstenket esel

Også Najibullahs esel har merker etter mineeksplosjonen. Hele bakbeinet og rumpa er dekket av størknet blod. Da Braoud hadde bundet den døde kameraten fast til eslet, vasket han kjortelen sin i en bekk, og gikk videre.

Nå er det bare blodet på buksa igjen.

Risen og hveten til Najibullah skal han selge.

- Jeg gir pengene til kona hans, hun trenger dem. Hun har fem barn, alle under fem år, sier han.

- Har hun fått beskjed om at mannen er død?

- Nei, det får hun ikke før noen reiser tilbake over fronten og forteller henne det. Det blir nok meg, sukker han.

- Pengene for risen og eslet er alt hun har igjen etter mannen sin.

I Afghanistan er en eselmann et uttrykk som brukes på folk som går fra en side til en annen. Det kan være en budbringer som frakter beskjeder mellom to krigsherrer. Eller det kan være negativt ladet og bety en som skifter fra en side til en annen i en krig, en som snur kappen etter vinden - eller en forræder.

Nå blir det også brukt om mennene som frakter smuglergods over fronten - på esler.

De kommer fra fattige kår og risikerer livet for noen ekstra slanter. De krysser hver uke fronten langs de hemmelige og livsfarlige stiene nord i Afghanistan. Overraskende nok frakter de varer fra Taliban-kontrollert område over til Nordalliansen, noe som står i strid med rapportene om den store matmangelen på andre siden av fronten.

Men selv der sulten rår, finner smuglerne alltid sine varer, for det er ingen business som krigsbusiness.

Eller som eselmennene sier:

- De som har penger sulter ikke, de som ikke har penger sulter.

På rekke og rad

På markedet i Farkhar sitter de på rekke og rad. 57-årige Nasruddin kommer over hver uke.

- Prisene er dobbelt så høye her som på andre siden. For sju kilo ris får vi her 40 kroner, på Talibans side får vi bare 20. Det samme med olje og hvete, dobbelt pris.

- Hva med risikoen?

- Vi har ikke noe valg. Vi har sultne barn å fø på hjemme, sier han.

På sykehuset i Farkhar møter vi også eselmenn - i sengene. De er de uheldige som har tråkket på miner, men som tross alt er heldige fordi de har reddet livet.

Suleiman sitter i senga og spiser ris og bønner med hendene. Han og tre kamerater ble overrasket av patruljerende Taliban-soldater.

Kameratene kom seg unna med eslene sine, Suleiman ble igjen. Taliban tok varene og eslet hans og dyttet ham på en mine. Foten eksploderte, og talibanerne lot ham bli liggende. Kameratene lot ham også bli liggende og blø. Men de betalte en mann i den nærmeste landsbyen for å hente ham. Han forbandt foten hans og fraktet ham seinere til sykehuset i Farkhar.

Her amputerte de foten, som det var gått koldbrann i.

Den magre mannen sitter og ser ned på føttene sine. Den ene en blodig stump, den andre forteller om mannens liv. Den er knoklete og gråbrun av skitt, hælen er sprukket flere steder, rifter og sår går på kryss og tvers, neglene er inngrodde - en fattig bondes fot.

Ved båren


Grytidlig neste morgen kommer broren til Najibullah for å hente brorens kiste. Han bor i en landsby på Nordalliansens side. Her vil han begrave broren, han har ingen mulighet til å frakte ham tilbake til landsbyen på andre siden av fronten. Han står tafatt ved kista, når han skyves opp på et lasteplan. Allerede samme dag skal han begraves, fremdeles uten at Najibullahs kone har fått beskjed. Det får hun først når eselmennene drar tilbake samme veien de kom.

- Hva skjer med kona og de fem barna? spør jeg.

- De kommer til å gå sultne. Kanskje naboene kan hjelpe dem. Selv er jeg fattig, jeg kan ikke ta til meg fem barn og en kone til, sier han.

Lastebilen humper av gårde på grusveien - eselmannens siste reise.

TRANSPORT:</B> Det meste går på eselryggen i Farkhar. Fattige bønder er smuglere med livet som innsats, der de frakter smuglervarer gjennom fronten mellom Taliban og Nordalliansen i Afghanistan.
Hele Norges coronakart